Bokelskere.no

Stjernenes knitring.
På slutten av romanen sammenknyttes de to parallelle beretningene om fortellerens (hovedpersonens) gutteår og om hans oldefar i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å bygge på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.

Godt observert, hel klart ulike stiler gjennom boken. Jeg likte guttens partier best, selv om det var på grensen til metafortetthet noen ganger. Disse partiene var meningstette og komprimerte, mens de andre partiene var trukket med en bred pensel. Disse trakk en livshistorie, mens partiene til gutten var punkthistorier.

Jeg må innrømme at jeg må ha falt litt av i slutten, som jeg må lese en gang til for å se den sammenknytningen.

Bestefaren i Norge kjenner jeg igjen fra andre romaner av Stefansson (men husker ikke hvilken).