Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.
Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!
Sist sett
