«Jula kom som den pleide og var som den pleide, lik seg selv og ulik seg selv, for nå så hun den utenfra og kunne ikke annet, selv om hun ofte forsøkte å la være, for hun savnet, hva savnet hun? Det var allerede tapt også for savnet, det var det hun lærte. Farfaren var mindre og mattere enn før og farmoren tørrere, som en av de glemte gamle rynkete potetene i bunnen av potetbingen i kjelleren, og farens bibelstemme for høy og for høystemt, og moren mer ubekvem enn ellers, eller hun så det først nå, og ingen juleaktivitet kunne dempe Elisabets angst for eksamen. Lasse løp ikke omkring og maste ikke, men var høflig og flink, stor gutt og sang alle seks sanger uten innsigelser, uten glede. Falt ikke ned som eple eller pære, men satte seg rolig ned mellom gavene, og hvis han gledet seg til noe, virket det som, var det til å kunne sitte i sofaen med de voksne og snakke stygt om Tofte. Paula ble snart tilbudt plass i sofaen og hadde ikke noe valg, satt mellom putene og kjente vulkanen.»
Etter en repeterende og kjedelig beskrivelse av familiens jule-, påske- og sommertradisjoner, traff historien om Paulas meg som et skudd. Gjenkjennelse er stikkordet. Min egen sorgfølelse da barndommens glans med jula var borte. At jeg ble konfirmert mot egen vilje. For «husfredens» skyld. Som den gang opplevdes som overkjøring. Skulle ønske at presten jeg møtte var like klok som presten Paula møter.
Romanen Femten år. Den revolusjonerende våren av, utgitt i 2022 og 183 sider, er den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth. Som etter andre ekstra gode leseopplevelser ser jeg for meg romanen filmatisert.
Paula og Lasse er på besøk hos mormor og er ved rullesteinstranda, sekvensen som starter slik synes jeg er nydelig tenkt og skrevet:
«Det var en usedvanlig varm, lys og vindstille dag, og elva rant mildere og stillere enn ellers. De la seg på de store, glatte og varme steinene like ved bredden og plukket de små grønne steinene, ikke større enn rosiner som lyste på bunnen fordi de var våte. Noen var matte og likevel grønne som irr, mens andre var nesten gjennomsiktige i sola som glass, de la dem i et bærspann og sa ikke noe særlig i det milde suset fra vannet. Samfunnsfaglæreren hadde sagt at man ikke kan gå gjennom den samme elva to ganger, for den elva du går gjennom gang nummer to er en annen enn den du gikk gjennom første gang, vannet vil være et annet. Og hun forsto jo hva han mente, men syntes ikke hun kunne bruke det til noe, det gjaldt jo alt mulig, for alt forandret seg jo hele tiden som biologilæreren hadde lært dem, cellene delte seg ustanselig i kroppen så hun på en måte ikke var den samme nå som for et år siden og ikke den samme i dag som i går og ikke den samme som for to minutter siden, og likevel var hun jo den samme på den måten at hun husket hvordan hun hadde hatt det i går, og særlig hvordan det hadde vært da hun satt alene i kirken og nesten husket diktet læreren hadde lest opp på frigjøringsdagen, også nå kom det nesten før det glapp, men det var nærmere nå, så det kom vel i morgen, og bare det at hun kunne forestille seg morgendagen gjorde at hun hadde en følelse av å henge sammen selv om alt var i kontinuerlig forandring, også steinene.»
Sist sett
