Blikktrommen.
Takket være forlenget lesetid har jeg også klart å fullføre løpet. Romanen har hele tiden vekslet sømløst mellom det nitid realististiske til det fabulerende og fantastistiske. Etter den skremmende handlingen i Annen bok, virker Tredje og siste bok som et rolig etterspill, iallfall til å begynne med, ikke minst fordi hovedpersonen tilbringer mye av tiden i sykesengen.
Likevel, den naive eller uskyldige tiden i Danzig er forbi; det virker som om Oskar er blitt voksen og kan klare seg selv. I Düsseldorf, Vest-Tyskland, gjelder det personlige initiativet, noe som etter valutareformen 1948 gir god uttelling.
Likevel henger fortiden over ham. Oskar har mistet nesten hele sin familie og omgangskrets. Med det følger den overlevendes skyldfølelse for flere av dødsfallene. Forholdet til kvinner virker mer og mer forstyrret og uforløst med katastrofale følger. Behovet for å fortelle om fortiden forsterkes nok da han møter den jevnaldrende Klepp som ikke en gang aner at det har eksistert noe Danzig.
I motsetning til flere andre tyske forfattere (Mann, Goethe, Hesse, Roth) som lar sine hovedpersoner dø eller forsvinne i mørket, får Günter Grass oss til å føle en viss optimisme på vegne av sin lille helt på slutten av romanen. Fortsatt står alle muligheter åpne for tredveåringen, selv med den «svarte kokka» (døden?) i nærheten.
Oversettelsen til Trygve Greiff flyter stort sett godt, men virker til tider litt gammelmodig i språkformen.
Viser 1 svar.
Blikktrommen - noen ettertanker.
Nå som jeg/vi har lest oss gjennom denne utfordrende romanen, har jeg fått svar på noen av spørsmålene som meldte seg underveis. Flere av dem gir fortelleren Oskar selv: