Bokelskere.no

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Blikktrommen er full av overdrivelser og magisk realisme, men også temaer som bare antydes eller underkommuniseres. Var lille Oskar i risikosonen for eugeniske eksperimenter? Etter Oskars hjemkomst til Danzig på slutten av krigen får vi vite at faren Matzerath fikk en rekke brev og besøk fra helsemyndighetene om sønnen. Disse henvendelsene ble konsekvent avvist uten at vi får vite stort mer. Uten nærmere utdyping konkluderer Oskar med: «Jeg kom ikke på anstalt» (i kapitlet «Kristi etterfølgelse).

Mens romanen som helhet kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by, viser Grass etter min mening her til tendensen til å minimalisere eller bagatellisere de verste trekkene ved naziepoken. På tysk finnes det flotte ordet Vergangeheitsbewältingung for å betegne mestring av fortiden. Har vi noe tilsvarende på norsk?