Ja, da har jeg også endelig fått lest Å vanne blomstrer om kvelden av Valélie Perrin. Det ble engelsk lydbok, for det er fremdeles 236 på venteliste på Sølvberget. Det blir en litt annerledes omtale denne gangen. Jeg har litt blandede følelser om denne boka. For meg var den litt lang. Veldig mange årstall og navn på folk som er gravlagt på kirkegården der Violette jobber. Kanskje lydbok-formatet gjorde det litt vanskelig å henge med i svingene her. Mange samtaler med enker som prater med Violette. Og jeg klarer ikke helt å tro på arbeidet på kirkegården. At hun bor der, dyrker blomster og grønnsaker, klapper kattene, snakker med etterlatte og svever rundt og tenker over livet. Men det er en veldig spennende fortelling som sakte nøstes opp. Den delen likte jeg. Selv om jeg ikke kan begripe hva Violette gjorde med en så kald og lukket mann halve livet. Altså, jeg har lyst å la meg begeistre og leve meg inn, men jeg klarte det ikke. Men lesverdig var den.
Sist sett
