Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.
Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!
Sist sett
