Jeg fikk denne boken til min bursdag av mine svigerforeldre. Ettersom jeg leser mye bøker på nattevakter, er bokgaver alltid velkomne. Jeg må innrømme at jeg leste mange andre bøker før denne. Men en kveld i slutten av mai, ble den med i baggen.
Både cover og bakside fenget interessen og ga meg en litt forventningsfull følelse. Plottet er spennende, fengende, morsomt og tankevekkende. Kapitteloverskriftene er fantastiske. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg brøt ut i høy latter. Spenningskurvene kommer og går. Slutten er av en annen verden, og jeg ble sittende å gape av undring. Hvor tar de det fra? Jeg mistenker at forfatterne har lest seg opp på temaer rundt psykisk helse, for jeg fant ingen ting å "ta" dem på. Selv om ikke all handling er like relevant for plottet, blir vi med på små utflukter undervis. Personlige gjøremål og hverdagsproblemer. Men vi blir også belønnet. Forfatterne bruker et lett, lekent og spennende språk. De krydrer det hele med gamle ord og "utdødde fraser". Det treffer godt. (Mange av dagens bøker er skrevet med et tilgjort avansert språk, flust av "universitetsord". Det virket ofte mot sin hensikt.) Noe annet jeg fant forfriskende, var bruken av adjektiver. Det er en god del miljø og personskildringer i boken. Men også karakterenes refleksjoner over ting og tang. Alt er gjort på en god måte. Det er ikke noe problem å se for seg karakterer og miljø. (Her mener jeg dagens litteratur ofte beveger seg i motsatt retning. Tekstene har det med å bli for trimmet og beskjært. Det gir en blass verden.) Handlingen i boken er satt til en litt rar alternativ virkelighet, der forfallet er påfallende. Karakterene lever sine liv med dette som bakteppe. Dette gir forfatterne et enormt handlingsrom når det kommer til innhold. De trenger ikke ta hensyn. Vi møter mange bisarre hendelser og karakterer. Sekvensen med Aker brygge, var for meg strålende. En annen sekvens er i fra doen på en fotballstadion. Det var så ut av en annen verden at jeg fikk hosteanfall og spyttet kaffen utover bordet. Karakterene er strålende fremstilt. Språket til hver enkelt er skreddersydd, og ingen er A4. Hver enkelt er der for en grunn og de har en funksjon. Jeg så flere påskekrimmer i år. Felles for dem alle var oppbyggende og feilfrie partnere, som var med på å løse saken. Men i denne boken har hovedpersonen <ekte> venner. Venner som gjør feil, slunter unna, stjeler, banner, lyver og drikker. Han har venner som sitter i passasjersetet og stumper sneipen i kasettspilleren på bilen og smikker den videre ned på gulvet. (Noe jeg vagt husker min egen far gjorde da jeg var liten.) Og hovedpersonen gjør det samme. Hovedpersonen er tverr, manipulerende, tyvaktig, vanskelig, brysk, plaget, men også omtenksom, morsom, humoristisk og verdens mest solide venn. Først fremstår han kanskje som en drittsekk. Men etter hvert får jeg både forståelse og medynk. Det siste jeg vil nevne, er små hint gjennom boken. Små observasjoner og blaff. Plutselig legger en merke til at det danner en helhet og svar på spørsmål som fort kan gå en hus forbi. Jeg håper på en oppfølger, for dette bør bli en serie.</ekte>
Sist sett
