Det jeg husker fra norsktimene på skolen var at skildringer var viktig når man skrev noveller, og ellers husker jeg ikke så mye. Stilene mine ble aldri en suksess.
I "Skrivekunstens hemmeligheter" skriver Geelmuyden på en levende måte om viktige ting å inkludere og utelate når man skriver alt fra sakprosa til intervjuer, romaner eller andre tekstsjangere. Jeg er godt kjent med Geelmuydens siste bøker som tar for seg samfunnskritiske temaer; "Sannheten på bordet", "Sannheten i glasset", "Spermageddon" og "Pillebefinnende", og er det en som passer til å skrive akkuratdenne boken så er det han. Han har også mye erfaring med å holde skrivekurs, og han deler flere eksempler fra tekster som skrivekursdeltagerne hans har skrevet, samt utdrag fra bøker og andre tekster for å understreke poengene sine. Geelmuyden tar også fram eksempler fra sine egne verker, og da er det ekstra stas å ha lest flere av dem.
Noen ganger blir eksemplene fra noe mer ukjente verk for meg, litt for lange, på nynorsk og ikke alltid like lett å gripe, men stort sett gjør ikke det så mye når boken ellers duger bra. I tillegg fikk jeg samklang med forfatteren når det kommer til måten mange akademiske bøker er skrevet på. Jeg har lenge ikke skjønt poenget med hvorfor det er slik, men grunnen ifølge Geelmuyden er at det ligger prestisje i det å skrive på den måten mange av disse de akademiske bøkene er skrevet på. Så fra nå av velger jeg å rope "hurra" for hver akademiske bok jeg leser som har en mer eller mindre lettforståelig tekst å formidle. Jeg må jo si at Geelmuyden gjør en god jobb med denne som ikke er så akademisk kronglete av seg, så har du en forfatter i magen, så kan denne være god å ha lest gjennom. Hurra!
Sist sett
