Bokelskere.no

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Jeg ser på Violets forhold til den fargete mannen, og også hennes gaver den til dreptes mor, som botsøvelser for brødrenes misgjerning.
Og når det gjelder utestengelsen og fordømmelser her hos oss, behøver vi vel bare se på praksis i enkelte religiøse sekter.

Men så ille kan det vel ikke være hos norske sekter. En 12 år gammel jente! Jeg er enig med deg at pengene hun sender også er en slags botsøvelse. Men Violet har jo ikke gjort noe galt selv.

Kritikken som Oates retter mot kirken knytter seg spesielt til hendingen der Violet prøver å ta opp sitt vanskelige forhold til brødrene under et skriftemål med den lokale presten. Etter at han nekter å høre på henne, bryter hun med sin katolske overbevisning.

Violets avlat i form av anonyme pengegaver til familien Johnson synes jeg er problematisk. Det er på den ene siden et sympatisk trekk, men kan også ses som et utslag av den paternalistiske familietradisjonen som trass i alt også Violet har fått innprentet. Det er karakteristisk at hun aldri får kontakt med denne svarte familien selv på slutten av boka.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Violet på slutten av boka tar omveien om negerstrøket Howard Road. Hun har nok i alle årene som har gått skapt seg forestillinger om hvordan det ser ut der. Det hun får se er nok en større fattigdom og slum enn hun hadde forestilt seg. (En vei full av huller, ingen hager, ingen blomster og busker...) Hvorfor vil hun oppsøke fru Johnson? Nå er denne damene kanskje den eneste som fremdeles er interessert i sannheten om drapet. For politiet og rettsvesenet er saken for lengst avsluttet. Kanskje er det bra at fru Johnson ikke er hjemme. Da får Violet sjanse til å tenke seg om. Skal hun fortelle videre det som glapp ut av Lionel? Forrige gang hun sa sannheten, gikk det skikkelig ille for henne til tross for alle forsikringene hun den gang fikk. Nå sier hun ingenting om det til søsteren Katie. Hun nærmest bare rømmer derfra.

Jeg tror nok at det er en styrket og lettet Violet som nå reiser hjem til seg selv. Hun har vunnet over Lionel, unnsluppet fra overfallet. Det er han hun har fryktet i halvparten av livet sitt. Det er lite trolig at broren, som er så redusert etter fengselsoppholdet, vil forsøke seg på henne en gang til.

Jeg følger deg langt på vei når det gjelder Violets handlemåter på slutten av boken. Det blir både en flukt og en frigjøring slik jeg ser det.

Boka har et klart antirasistisk budskap, men likevel hører vi lite til hva de svarte karakterene sier, tenker og føler. Kanskje fordi Oates avstår fra å uttale seg på deres vegne? Skal vi sette oss inn i hvordan svarte amerikanere opplever verden, må vi gå til litteraturen skrevet av dem selv.