Bokelskere.no

Jeg er ferdig med boken for en ukes tid siden, men jeg har ikke skrevet noe om den enda. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om boken.

Oates skriver godt og tematikken er viktig og gripende. Men det ligger et «men», som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.

Leseren vet allerede hovedplottet når boken åpnes, utførlig som det står beskrevet på vaskeseddel og første side møter vi «Sladrehanken», som et innledende sitat eller tematikk. Likevel tar det tid før historien, som vi allerede vet skal skje rulles opp, stilen er antydende, utpreget bruk av kursiv og ulike tids- og nærmest kunnskapsnivået. Fortelleren regner på en måte med at leseren kjenner hovedlinjene i historien, og at hun skal fylle ut, forrykke og utfordrere den, samtidig som den brettes ut. Kursiv er brukt som sitater både fra enkeltpersoner, men også for en slags kollektiv «folkemening». Det virker som kursiv blir brukt om gjentatte utsagn eller tanker som tillegges personer, mens direkte tale i enkeltstående tilfeller brukes sitattegn.

Det sterkeste ved boken er at den viser hvordan sårbarhet avler nye overgrep, og hvordan Violet blir et gjentatt offer. Romanen får frem hvordan kombinasjon av selvforakt, utenforskap og marginalisering bidrar til at hun blir utsatt for stadig nye fornedrelser.

Jeg lurer på om mitt «men» er knyttet til at det er en diskrapans mellom drivet i å lese raskt fremover for å følge Violets historie, og skrivestilens dvelende form som krever en mer langsom og reflekterende lesning. Vi har som lesere behov for at Violet er en troverdig forteller, samtidig som hun har hull i kunnskapen og hukommelsen. Hun vet faktisk ikkke hva som faktisk skjedde i veikanten når brødrene forvolder døden til Hadrian Johnson og hun husker ikke hva som skjedde hjemme hos læreren. Som lesere har vi behov for å tro hennne til tross for usikkerheten som ligger der.

Er det noen andre som hat hatt noen av de samme refleksjonene? Eller er helt uenig?

Som deg satt jeg igjen med et "men". Boka er egentlig godt skrevet om et interessant tema, men av en eller annen grunn satt jeg likevel ikke igjen med den helt store leseopplevelsen. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Violet si utvikling etter at hun "sladra", og både hennes og resten av familien sin reaksjon lenge etterpå virker troverdig.

Skremmende å se holdningene i det hvite samfunnet. Boka er fra 90-tallet, men virker dessverre aktuell også i dag. Jf. rettsaken for ikke lenge sia mot noen som skjøt ned en svart jogger i nabolaget sitt.

Hei

Interessant :)
Jeg opplever henne ikke som en upålitelig forteller. At hun ikke vet nøyaktig hva som skjedde i veikanten, har vel ikke så mye å si for utviklingen av historien? Eller har det det?
Hun forteller ikke noe videre før hun blir skadet etter at broren skubber henne ned trappen.
Tidligere har hun overhørt brødrene snakke om hendelsen og fulgt etter dem da skulle grave ned balltreet. Det er først en stund etterpå når hun blir tatt med til helsesøster at historien detter ut av henne. Vi vet ikke ordrett hva hun sier til helsesøster? - Eller er det noe jeg har glemt?
Oates veksler mellom 3. personfortelling og Violet som jeg-forteller. Kan det være det som skaper din opplevelse?

Jeg mener vel ikke at hun er en upålitelig forteller, men hun er en forteller som forteller om hendelser hun ikke har full oversikt over. Og nettopp det å sette sammen bruddstykker av hendelser til en forståelig helhet kan få uante konsekvenser. Hun ser hvordan man setter sammen bruddstykkene til en helhet kan gi totalt ulike forståelser av offer og overgriper. Som når enkelte prøver å lage en historie om de stakkars hvite guttene.

Hun er en forteller som også er usikker på egen hukommelse, og på sin egen diskurs.

Jeg må innrømme at jeg ikke har registrert veksling mellom 3. personforteller og førstepersonforteller. Ser du noe mønster i det?
Jeg har merket meg at noen kapittel (blant annet det om fallet i trappen) er skrevet i du-form. Uten at jeg har sett systematisk på det, kan det virke som det brukes i særlig såre situasjoner, der fortelleren har behov for å se seg selv og hendelsene utenfra: som fallet (108-111) og overgrepene fra Metti (s319-330). Men dette grepet brukes såvidt jeg kan se ikke i kapittelet om Mr Sandman?

Da forstår jeg bedre hva du mener :)
Vekslingen mellom 3.personforteller kan være for å skape bedre oversikt over fortellingen - for å fram de store linjene, så det ikke bare blir hva barnet Violet tror, tenker og sier, hvis hun skulle være den eneste fortelleren. Vi vet mer enn Violet. Gjennom den allvitende fortelleren får vi for eks. vite hva som skjedde med Hadrian, Liza osv.

Violet forteller som du skriver, om hendelser hun ikke har oversikt over. Ja, og det får helt klart uante konsekvenser da hun i sin naive tiltro til de voksne letter på byrden av å vite noe viktig.
Det er utrolig at familien ikke skjønner at hun ikke anga sine brødre med overlegg. Hun var bare 12 år og kunne ikke skjønne konsekvensene av hva hun fortalte. Hun var skadet og trodde at hun kunne stole på de voksne på skolen. Her får Oates tydelig fram hvor viktig lojalitet og ære er i dette samfunnet. Vi ser det også hos foreldrene. Jeg kan ikke forestille meg at de ikke vet at sønnene kan være skyldige. Likevel gjør de alt for å kjempe for sønnene, ikke datteren.

Som i Svart vann som jeg leste nylig, fant jeg mange gjentakelser. Likevel dreier det seg gjerne om at Violet nyanserer, reviderer eller supplerer sin egen historie.