«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.
Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.
Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”
Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.
Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:
*«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…
Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).
Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»*
Sist sett
