Det er ingen motsetning mellom optimisme og litterær kvalitet. Denne boka fra Botswana på 1960-tallet har en framtidstro og en mennesketro som smitter. Bessie Head skriver om folk som ikke bukker under for naturforholdene og de inngrodde mønstrene som lett kunne ha holdt dem nede.
Historien foregår i en landsbygd hvor det er altfor tørt. Den norske tittelen treffer ikke helt blink. Mørke skyer er en metafor for problemer, men originalt heter boka When rain clouds gather - en tittel som en av hovedpersonene ytrer mot slutten av boka. I knusktørre Botswana er regnskyer et kjærkomment syn, for da kommer regnet som alle lengter etter.
Denne boka fikk øynene mine opp for 1960-tallets ungdomsopprør ikke bare var et europeisk og amerikansk fenomen. Forfatteren lar personene drømme om en bedre framtid uten utbytting av det afrikanske kontinentet, uten apartheid i Sør-Afrika og uten tradisjoner som ødelegger all mulig forbedring.
Side 194:
"Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya."
Og så gøy det er å lese om folk som gjør noe konkret, i dette tilfellet dyrkingsmetoder i afrikansk landbruk. Dette er en lett, rørende roman som flere bør lese.
Sist sett
