Bokelskere.no

Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

"De" av Helle Helle

Leseperiode:
Søndag 30.januar til søndag 20.februar 2022

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

Er bortreist og skriver fra mobil. Skriver derfor litt kortfattet nå.
Jeg har ikke lest noe av Helle Helle før, og visste ikke hva jeg gikk til. Valgte bevisst bort å lese om forfatteren på forhånd. Synes ofte det gir en interessant leseopplevelse å starte med blanke ark.

Jeg synes bruken av presens er spennende. Tiden er flytende. De korte kapitlene minner nesten litt om å lese dikt, her er et tydelig fokus. Hvert ord er valgt med stor omhu. Å lese romanen kjennes som å bla i et fotoalbum. Gode betraktninger over hverdagsligheter som likevel har stor betydning i et liv. Det kan ligge mye kjærlighet i små handlinger.
Må si jeg virkelig likte denne romanen, kommer nok til å lese flere bøker av forfatteren. Og så gjenstår det da å se om jeg blir like betatt av presens-bruken neste gang eller om dette er noe man man raskt blir mett på.

Hva kan være symbolikken bak den hyppige flyttingen? Vansker med å slo rot? Livets flyktighet?

Spennende at du sammenligner det med å bla i et fotoalbum! Jeg forstår med en gang hvorfor du sier det.
Jeg har lest «Hus og hjem» og der var det ikke slik bruk av presens, så det er nok noe hun ønsket å gjøre for denne historien.

Aftenpostens anmeldelse 12.2.22 av Helles nyeste bok på norsk Bob gir som tilleggsbonus en artig kommentar til felleslesningens De.

Jeg fikk veldig lyst å lese Bob, men jeg synes hun er litt streng med de.

Den er noen gullgruve for med-diktende fortolkere.

Tittelen de tenkte jeg vel i utgagnspunktet var mor og datter. De er navnløse, i motsetning til alle andre rundt. Hva betyr det? Mor og datter er en enhet - riktignok i oppbrudd, mens de andre er individer med navn; Palle, Lone, Tove Dunk, Hafni, Karen, Belli og så videre...

Bruken av presens også på tilbakelagte hendelser synes jeg bokelsker Beathe gir en god fortolkning av på sin blogg: fortelleren ønsker ikke at noe skal være fortid, for det betyr at det også er en fremtid - en fremtid der moren skal dø og hun fortsetter alene. Presensformen holder fast på nåtiden som de har sammen.

Så er det alle stedene de har bodd - hva betyr det? Er det en ustabil fortid? Et tegn på rastløshet eller fattigdom?

Det er mer å ta tak i her enn det vi har vært innom (foreløpig)!

Jeg så også i en eller annen omtale denne forklaringa på presensbruken, og det gir mening?

Langt inn i boka var den uvant å lese, svært sjelden at så mye er utelatt, slik at du sjøl mer eller mindre må fylle "hullene". Men når jeg etter hvert kom inn i det så likte jeg det godt. I en annen omtale er det antyda at en bør lese boka på nytt, andre gangs lesing kan gi en enda bedre opplevelse enn den første. Så langt tror jeg ikke jeg går, har for mange andre bøker som jeg har lyst til å lese. Men kan tenke meg å lese andre bøker av Helle Helle en gang, kanskje Bob, eller den med de som treffes på joggeturer i skogen, den ville passe bra med mine fritidsinteresser!

Jeg har lest ferdig. Som jeg har nevnt tidligere, så er det en tekst man må bruke mye av seg selv og sin fantasi i. Man må fylle ut det som forfatteren ikke forklarer. Jeg synes det var en spesiell teknikk, dette med å skrive fortid og nåtid i samme beskrivelse av handling. Litt usikker på hva slags effekt forfatteren mener man skal få av det? For meg betød det ingenting.

Dette er en historie om mor og datter. Om dårlig økonomi. Jeg ble også litt i stuss på hvorfor den unge damen takker nei til nesten all mat hun blir tilbudt. Tenkte litt på spisevegring, men så plutselig virket det som alt var normalt i matveien. Jeg synes det er vanskelig å konkludere en så enkel tekst, for her kan tolkningene tas i alle retninger. Datteren møter noen hele tia, voksne eller andre på egen alder. Men på et eller annet vis virker det ikke som det er sterke bånd noen steder. Kanskje med hennes mor, men med venner virker det ikke som hun har noen som er helt nær. Og når ei hun henger mye sammen med plutselig flytter tilbake til den gamle skolen sin, så kan det virke som det ikke er av noen betydning. Man skal kanskje ikke bestandig finne et tema i en bok? Jeg vil likevel si at jeg tenker ensomhet står sterkt i denne teksten.

Ungdomstida blir gjerne framstilt som en følelsesstorm, men ikke her. Denne fine romanen er enda knappere i formen enn Hvis du vil og Dette burde skrives i nåtid som jeg har lest tidligere. Kontrasten er stor til en annen modernistisk bok jeg leste nylig av Clarice Lispector. Der Nær livets ville hjerte flommer over av følelsesuttrykk og fornemmelser, legger Helle vekt på observerbare handlinger og reaksjoner.

Men følelsene er der likevel, selv om hovedpersonen har problemer med å sette ord på dem. («Hun har et ønske om å formulere seg i lengre setninger.» side 99). Av og til settes det likevel navn på følelsene, men på uventede tidspunkter: Et urørt viskelær blir liggende mellom henne og sidemannen i klassen: «Hun føler seg overveldet av ømhet i kraft av dette viskelæret,» side 121.

Da har jeg lest ferdig boka "De". Det er som sagt tidligere første gang jeg leser noe av Helle Helle. Vi er tilbake på 80-tallet som jeg husker så godt, min egen tid som ung voksen i herlige Danmark som jeg flyttet til i 1982. Mye er gjenkjennelig: ørkensko, kinasko, mousse i håret, pommes frites med rikelig remulade, telefonkiosker og bussen som viktige elementer i hverdagslivet. Hovedpersonen som er ca 16 år bor sammen med sin mor, en hardtarbeidende butikkdame. Jenten begynner på videregående, får venninner, treffer gutter, går på fester. Mor og datter har det snaut økonomisk, men står hverandre nær. Men moren blir dessverre syk. Mye sies uten at det sies direkte, som er Helle Helles minimalistiske stil. Ser at pressen bruker ordet hverdagsrealisme. Det kan man vel si passer bra. Fascinerende at hun bruker nåtid i beskrivelser av noe som er forbi, over. Vi blir kjent med personene gjennom hva de gjør - ikke gjennom en allvitende forteller som går inn i sjelen. Fornemmer en lengsel, bekymring.....
Til tross for mye som var bra her så sitter jeg med en følelse av at det er noe jeg ikke hadde fått med meg, og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er.
Hvordan opplevde dere å lese "De"? Hennes neste bok "Bob" har fått fantastiske kritikker.
Kanskje jeg skulle prøve meg igjen :)

Jeg har kommet godt i gang, og hovedinntrykket er at boken minner om tidligere bøker av Helle Helle: landskapet, stilen, den litt udefinerte blandingen av det konkrete og det abstrakte. Det er på samme tid veldig partikulært og generelt. Vi kommer tett på hovedpersonen, men samtidig gjør vi ikke det. Det ligger mye usagt mellom linjene og mellom personene. Den er naivistisk i formen med korthugde setninger, som på en måte står alene, en og en (som tuhamre påpeker). Det er som en avstand mellom setningene som står klare til å fylles med mening.

«De» er min første bok av Helle Helle. Jeg synes det er fin tekst så langt (ikke at jeg har lest så langt enda). Jeg er enig i din beskrivelse. På mange måter er det en krevende tekst, nettopp fordi det er enkelt, og det legges opp til at leseren skal fylle inn. Ser ut til at jeg liker hennes minimalistiske stil.

Jeg har bare lest en bok av Helle Helle tidligere, men kjenner igjen den samme forteller-stilen. Det fortelles bare helt konkret hva som blir gjort og sagt, men sies lite om hvordan personene har det eller hvordan de føler seg. Det ligger noe usagt i teksten. Føles litt enkelt til å begynne med, men etterhvert så blir man likevel engasjert i det fordi noe settes i gang i egen fantasi.

Ja, teksten virker konsentrert, mye må leseren selv slutte av sammenhengen. Hvorfor flytter mor og datter så ofte, for eksempel.

Jeg føler at det med at de har flyttet mye, ikke gis noen særlig forklaring. Forsåvidt like lite utbrodert som det andre i teksten. I mitt hode handler det om dårlig økonomi, men jeg vet ikke..

I ett tilfelle sier husverten dem opp på grunn av uvørenhet eller skadeverk. Ellers får vi stort sett bare vite at de har flyttet enda en gang.

Da håper jeg de fleste er klare for å lese "De" av Helle Helle.
Vi begynner i dag :)

Jeg har så vidt begynt og opplever at det er vanskelig å få tak på innholdet her. Sammensetningen av innholdet mellom setningene, og gjerne også inni setningen, virker ofte ulogisk, nærmest forvirrende,

?

Norsk utgave av Helle Helles nyeste bok «Bob» er nettopp kommet ut og anmeldt i flere medier, også NRK P2. Den nye romanen bygger på «De», og jeg synes flere av anmelderne er flinke til å forklare Helles særegne fortellerstil. Kanskje en hjelp til lesingen? Boka vi nå leser, ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.