I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?
Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.
Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.
En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.
Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?
Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.
En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.
Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.
Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
