«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»
Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:
«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»
Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.
«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»
Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:
«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her
Sist sett
