Bokelskere.no

Ideen om å skrive en slags klagesang om kloden vår som lider fordi vi ikke tar den på alvor er god.
Hovedpersonen er en gammel mann, en forfatter som ikke har fått skrevet noe på veldig lang tid. Men nå som verden er i ferd med gå under skal han skrive, men om hva fortelles det ingenting om.
Mange mennesker har forsvunnet og det er lite og ingen mat å oppdrive. De få som er igjen må gå til en nedlagt skole for å få utdelt noe merkelig kjøtt og vann som blir delt ut av frivillige. Han opplever ingen trusler til tross for den "dramatiske" situasjonen, kun at han ikke må se de yngre menneskene i øynene.
Moren er død og han rakk ikke frem i tide,dette grubler han på nå etter 32 år.
De sekvensene og et par andre som gjelder trærne er forsåvidt helt grei,men ikke nok til å redde helhetsinntrykket. For som en dystopi fungerer ikke boken for det virker mer som det er en bok om en aldrende mann som er i ferd med å bli dement,det kan kanskje forklare de mange gjentagelsene som er gjennom hele boken. Og kanskje er det slik det er fatt, at alt bare foregår inne i hodet hans? Jeg heller mer til den konklusjonen, men da skulle jeg ønske at det var flere ytre hendelser som forledet meg til å tro at det faktisk hadde skjedd noe katastrofalt.

Språket blir innimellom altfor svulstig og på grensen til å være oppkonstruert,noe som også er med å trekke ned.

Denne ble jeg skuffet over for jeg vet at forfatteren kan mye bedre enn dette.

Eg tykte desse gjentakingane var svært kraftfulle. Han vender stadig tilbake til mora si gravferd og til familielunden deira. Ikkje før mot slutten innser han kor viktig denne lunden var for dei, og framleis er for han. Slik også slike lundar og tuntre har knytt folk, familier og slekter til tre og til naturen til alle tider og gjeve dei identitet og røter. Sjølv heilt på slutten, når han tek seg fram om natta, følgjer han dei døde trestubbane, og han knyter ein tråd frå ullgensaren, som mor hans strikka til han, rundt stubben ved skoleporten, for å finne vegen til skulen. For meg veldig bra biletebruk. Trea viser veg som dei alltid har gjort, både framover og bakover, til skulen og til minnet frå fortida. Heilt utsvolten og sjuk må han inn i skulebygget for å finne dette minnet. Eg synes at språket og lengten bakover passar bra all den tid verda i det store og det heile har gått under. Han er ein gamal og døande mann som berre har minna sine.
Han fortel mykje om matkøen han står i, og at straumen er borte, og han fortel om at den sterkaste sin rett no rår. Ei ytre skildring av vald og katastrofe hadde passa i ei heilt anna type bok. Denne boka er skriven på eit indre plan, med hint om ytre hendingar.
Viss Sundstøl kan mykje betre enn dette må han vere heilt i særklasse. Skal iallefall finne meir av han. Eg har lese ei anna bok av han som heiter Dag frå natt. Også den mykje på eit indre plan, og veldig bra, men eg levde meg enno meir inn i En hellig lund.

Nå er det noen år siden jeg leste denne boken og husker ikke så veldig mye av den nå. Ut fra det jeg har skrevet så har jeg nok sikkert forventet å få noe annet enn det jeg følte jeg fikk. Nå liker jeg bøker hvor det meste skjer på et indre plan så det kan ikke være der det ligger, at jeg ikke likte denne noe særlig. At jeg var inne på at han kunne være dement viser nok at jeg hadde en mistanke om at alt skjedde inne i hodet hans.
Sundstøl har jeg lest seks romaner av og de andre har jeg likt bedre enn denne, så i mine øyne kan han jo bedre enn dette. Når det er sagt så har jeg lest din omtale av boken og du skriver godt, så pass godt at jeg ble litt nysgjerrig på boken og vurderer om jeg skal lese den på nytt for å se om jeg eventuelt gikk glipp av når jeg leste den sist og om jeg kan få mer ut av boken med å lese den på nytt.
Uansett fint å se at du fikk et veldig godt utbytte av boken, og jeg anbefaler å lese mer av ham. Dag frå natt har jeg lest og likte den veldig godt :-)

Las nettopp Jeg sank. Ein ting er sikkert ja, og det er at Sundstøl for det meste held seg på det indre plan, og i krysning mellom røyndom, fantasi og det underbevisste.