Bokelskere.no

Nå som jeg er ferdig med Leoparden skjønner jeg hvorfor den blir beskrevet som en ufullført roman. I delene I til IV har handlingen vært sammenhengende. Vi har fulgt adelsfamilien Salina gjennom revolusjonsåret 1860. Fra del V blir boka fragmentarisk. Hvert kapittel framstår som frittstående fortellinger selv om persongalleriet stort sett er det samme.

I kapitlet om pater Pirrones besøk i landsbyen S. Cono får vi en innføring i fattigbøndenes levevilkår under det nye regimet. I tillegg får vi et bilde av paterens, det vil si kirkens, makt til å ordne opp i sosiale forhold; en uvillig barnefar tvinges til å gifte seg med mora.

Så følger en Proust-inspirert beskrivelse av fyrstens opplevelse av Palermos selskapsliv. Selv om han befinner seg blant likemenn føler han seg som en fremmed. Også her hjelper han riktgnok sin kommende svigersønn inn i denne ellers lukkede kretsen. Et høydepunkt er bordsamtalen med den ufyselige, skrytende oberst Pallavicino.

I kapitlet om don Fabrizios død, lager Lampedusa en ramme som vel skal signalisere fyrstehusets gradvise fall. Dødsleiet er lagt til et nedslitt hotell framfor et av fyrstens palasser. Her er han riktignok omgitt av hele familien, inkludert et barnebarn som vi ellers hører lite om.

I sluttkapitlet er turen kommet til at også fyrstens tre døtre skal fratas sine illusjoner med hensyn til religionsutøvelse og (manglende) kjærlighetsliv.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål:
1. Hvor blir det av don Fabrizios sønner? OK, én av dem blir forretningsmann i England, tydeligvis uten planer om å reise hjem. Men hva skjer med hans eldste sønn, Paolo, hertug av Querceta? (Han blir mobbet av faren tidlig i boka).
2. Hvor mye tøyer Lampedusa historiske fakta? I første del av boka får vi inntrykk av at oppløpet til 1860-revolusjonen kommer etter en lang periode preget av ro og orden. Det historisk viktige 1848-opprøret som strakk seg over store deler av Europa, også Sicilia, blir nærmest avfeid.
3. I romanen får vi inntrykk av at sosialt press førte til at 100 prosent stemte for sammenslåingen med Italia. En leksikonartikkel hevder at det offisielle tallet er 75 prosent (Everyman's Encyclopedia).

Dør ikke Paolo, den eldste sønnen, ung?

I kapittel 7, Fyrstens død, reflekterer fyrst Fabrizio:
"Hvorfor ville aldri Gud la noen få lov til å dø med sitt eget ansikt? For slik går det med alle, en dør med en maske for ansiktet; også de unge; også den soldaten med det tilsølte ansiktet; også Paolo, da han ble løftet opp fra fortauet med et fortrukket og krenket ansikt, mens folk løp gjennom støvet etter hesten som hadde kastet ham av." (Side 196, Den norske bokklubbens utgave)

Ja, du har sannelig rett: Midt i avsnittet gjør fortelleren det av med Paolo, som jeg nok har forvekslet med den yngre broren Francesco Paolo, som nevnes som høyst levende i samme avsnitt. Hvem er så faren til barnebarnet Fabrizetto som også er til stede ved dødsleiet?

Jeg er enig i at det er rart at den eldste sønnen i så liten grad er del av handlingen, man skulle tro at arvingen sto sentralt i familens fall. Men det er altså de tre ugifte døtrene som gjennom en arveprosess fortelleren ikke vil gå inn på (står det vel eksplisitt i siste kapittel) som sitter igjen med familens slott.