Bokelskere.no

Lest hele romanen
Jeg ble ikke revet med av Leoparden, selv om jeg har lest med velvilje og med kart og historie lett tilgjengelig så har det vært dårlig fremdrift.

Rammen for romanen er i og for seg interessant der den beskriver Sicilia, og Italias, historie gjennom en familie. Problemet for meg er at karakterene i liten grad trer frem. Fyrsten, Don Fabrizio, er uomtvistelig hovedpersonen og den vi blir best kjent med. I disse morsomme stikkordsregistene over innholdet i hvert kapittel er han en gjenganger, og første kapittel starter med «Rosenkrans og presentasjon av fyrsten». Men han dør altså i nest siste kapittel. Ellers er det trekantdramaet mellom datteren Concetta, nevøen Tancredi og den vakre oppkomlingen Angelica som er de bærende karakterene. Kona og de øvrige barna (også eldstesønnen) er statister. Pater Pirrone spiller imidlertid en sentral rolle - uten at jeg helt forstår hvordan. Han er viet et helt eget kapittel (Femte kapittel), der han drar hjem til landsbyen og redder niesen Angelina fra skammen ved et uekte barn (og kanskje blodhevn?). Jeg skjønner ikke hvordan kapittelet henger sammen med den øvrige av boken, selv om presten er en bifigur tidligere. Er det for å skildre «vanlige folk»? Er det for å få hans refleksjoner over de politiske hendelsene? Fint om noen har tanker om det. Når jeg går gjennom disse karakterene, så bør kanskje også Angelicas far også nevnes. Borgermesteren som har slått seg opp og blitt rik i de nye tidene. Han er motsetningen til Don Fabrizio som er dannet, men på vei ned.

Aktørene i trekantdramaet blir på en måte arketyper, der Concetta representerer den gamle tiden, med en dannet, tilbaketrukket skjønnhet. Behersket som sin mor. Angelica representere den nye tiden, slående vakker med en mor så vill at hun aldre kan vises frem. Tancredi representerer bindeleddet mellom det gamle og det nye. Han nyter godt av sin families privilegier, men må likevel sikre sin egen fremtid gjennom politisk stillingstagende og et økonomisk gunstig giftermål. Han velger fremtiden eller moderniteten. Concetta forblir ugift gjennom hele livet (i likhet med to andre søstre) og symboliserer hvordan adelskapet dør langsomt ut, ufruktbare som de er.

Ellers skildres Sicilia, både landskap og lynne. Ikke nødvendigvis i veldig smigrende ordelag. «Ikke noe sted har sannheten så kort liv som på Sicilia: en ting har skjedd for fem minutter siden, og den autentiske kjerne er allerede forsvunnet, kamuflert, forskjønnet, forvansket, undertrykt, tilintetgjort av fantasien og forskjellige interesser, som skam, redsel, velvilje, motvilje, oppurtunisme, barmhjertighet. Alle lidenskaper, de gode som de onde, kaster seg over det som har skjedd og sliter det i småstykker; på et øyeblikk er kjernen forsvunnet.» (217) Det burde danne grunnlag for en levende fortellertradisjon.

Jeg hat jo lest at Lampedusa ble beskyldt for å være konservativ og romantisk på det svinnende adelskapets vegne, og det er kanskje riktig. Men som leser hamret aldri mitt hjerte veldig hardt for å bevare adelsfamilien...

Jeg er også ferdig med boka. Du har mange gode betraktninger rundt boka og innholdet, jeg er enig i det aller meste. Men jeg har nok et mer positivt syn på boka enn det du har. Jeg koste meg med denne underholdningsromanen, og lesinga gikk raskt unna. Jeg har sansen for denne typen bøker, som uten å være "tunge" og eller "vanskelige" likevel gir meg et innblikk i et annet samfunn og ei anna tid.