Bokelskere.no

For meg virker Leoparden - i all fall i begynnelsen - elegisk eller tilbakeskuende. Det er tydelig at Sicilia i 1860 står overfor en omveltning der noe vil gå tapt sett fra hovedpersonens synspunkt. Fyrsten av Salina, don Fabrizio, er en ruvende personlighet rent fysisk og ser tydeligvis på seg selv som den beste ivaretakeren av det bestående føydalsamfunnet. Samtidig er han klar over at det gamle regimet ledet av bourbonerne går mot slutten. Når hans pengelense ynglingsnevø, Tancredi, velger å slutte seg til Garibaldi, får han praktisk hjelp av onkelen. Når Tancredi seinere vil gifte seg med den vakre datteren av en oppkomling, Calegero, går don Fabrizio også med på det. Det siste skjer trass i at hans egen datter, Concetta, også har lagt sin elsk på fetteren.

Don Fabrizio er både høflig og kultivert. Det hindrer ham i å ta skikkelig grep når det røyner på. Familiearven blir gradvis skuslet bort. Sommerslottet i Donnafugata står halvtomt. Han er belest og leser høyt for familien om kvelden. Lampedusa bemerker riktignok tørt at don Fabrizio er ukjent med det meste av samtidslitteraturen, som Dickens, mens Balzac er for sterk kost for døtrene. Også andre ganger minner forfatteren oss om at han skriver med nåtidas, det vil si 1950-tallets, blikk på fortida.

Hva synes du om Leoparden da?

Boka eller hovedpersonen? Så langt liker jeg romanen godt. Lampedusa er en god forteller. Som protagonist er «Leoparden» tydeligvis en person som er i ferd med å bli fratatt sine illusjoner om enn ikke sine posisjoner. (Jeg har ikke gjort meg ferdig med boka ennå).