Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

LailaVivian M.Dolly DuckmgeEivind  VaksvikKarin  JensenMonaBLAmanda AReadninggirl20Ester SHanne MidtsundKaren Ramsvikleser42RufsetufsaTanteMamieSynnøve H HoelMarit HåverstadTone HMerethe SolstadJakobBeathe SolbergRandiAIrene StrømlandIngunnJVeronicagretemorAstrid Terese Bjorland SkjeggerudAnn ChristinStine_JRandiRuteressElin FjellheimBkReidun SvenslimoiraHanneBerit RHarald KsvarteperBjørg L.