I mars 2014 skrev jeg dette innlegget om den første boken i den populære Barrøy-serien utgitt i 2013:
"De usynlige av Roy Jacobsen - tenkte på filmen "Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" da jeg leste romanen"
Etter det har Rolf Jacobsen gitt ut tre bøker til i serien, og nå har jeg lest bok bok nummer to Hvitt hav som ble utgitt i 2015.
Jeg skriver i innlegget i 2014 at jeg syntes De usynlige er en stillferdig roman. Hvitt hav har et annet tempo.
Året er 1944, det er krig i Norge og vi møter Ingrid jobber på fiskebruket på hovedøya:
«Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kan være på en øy alene, og denne høsten var det verken dyr eller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i oktober hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikke være her på hovedøya heller.»
Ingrid er 35 år. Hun reiser til Barrøy der alt er nedstengt. Foreldrene er døde. Tanten Barbro er på sykehus. Fetteren Lars er flyttet til Lofoten. Ingrid finner flere lik i fjæresteinene. Det Ingrid ikke vet og heller ikke så mange andre vet, er at dette er personer som er omkommet i Rigel»-katastrofen. Hun finner også en hardt såret russer på øya som har overlevd katastrofen. Møtet med russeren skal forandre livet til Ingrid.
Vi følger Ingrid et år frem i tid. Jeg synes boken var spennende, og det var enkelt å leve seg inn i handlingen. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Jeg tenker at jeg leser neste bok i serien Rigels øyne, som ble utgitt i 2017, om ikke lenge.
Sist sett
