Bokelskere.no

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

Fine refleksjoner, Lillevi. Jeg synes det abortspørsmålet er behandlet på en vidsynt måte, gitt tiden det er skrevet i. Han beskriver både høy og lav. Både fortvilte overklassejenter som har havnet i ulykken, til fattige gifte kvinner med kropper som ikke tåler den årlige graviditeten som var tilfelle uten prevensjon. For den første føler han ikke så stor medlidenhet «slikt ordner seg jo alltid når det bare finnes penger.[...] Slike tilfeller som hennes har aldri skaffet meg hodebry.»

Han er ikke opptatt av det moralske aspektet nødvendigvis. Jeg leser ham tvert i mot som vidsynt og lite fordømmende. Grunnen til at Helga betror seg til ham, er måten han omtaler prostituerte «disse stakkars pikene er også mennesker og bør behandles som mennesker». Han er mer fordømmende overfor seg selv. Det er frykten for å sette alt på spill som hindrer ham i å hjelpe. Han sier i det samme avsnittet at det er det å sette «stilling, anseelse, fremtid, for å hjelpe fremmede og likegyldige mennesker».

Er det fordi Helga ikke er en fremmed og likegyldig menneske, at han vil hjelpe henne? Er hun et sonoffer for alle gangene han har krøpet bak plikten?

Slik forstår jeg også Dr. Glas i de innledende dagboknotatene. Han angriper hykleriet i moralspørsmål, men har verken styrke eller vilje til å gå offentlig ut mot dagjeldende lover og normer. Hans personlige, men hemmeligholdte meninger er ikke til nytte for kvinnene som oppsøker ham. Ellers synes jeg denne romanen har en strålende innledning som stimulerer leselysten.

Ja, du har gode poeng her, Lillevi. Jeg har nå lest videre og er ferdig med boka. (Til den som ev. ikke har lest ferdig - det kommer en spoiler på slutten.) Han er virkelig en sammensatt person, og må være uendelig ensom. Det er egentlig veldig mye å ta tak i, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Merket meg hans forhold til sin far, som han sier at han hadde en sterk fysisk motvilje mot. En voldelig far, som heller ikke var snill mot sin kone. Er det bl.a. et barns avmakt som han nå tar igjen overfor pastoren? Glas må være en svært plaget sjel når han i flere år har hatt piller liggende for eget bruk for, som han sier, å være beredt. Og da mener han vel at pillene opprinnelig var tiltenkt et selvmord.

Et sted har han skrevet: «Ingenting forringer og trekker et menneske så mye ned som bevisstheten om ikke å være elsket.» (11. juli.) Det virker som han har en redsel for å åpne seg og være nær andre, enten det gjelder fysisk kjærlighet eller nært vennskap. Det er kanskje derfor han garderer seg og sørger for ikke å komme noen for nær?

Den 24. juli sitter han sammen med Birck og Markel (s. 80-81 i min bok). Markel snakker om lykken og vellysten, og sier: «Det finnes mennesker som savner alle anlegg for lykke og som føler det med pinefull, ubønnhørlig klarhet. Slike mennesker streber ikke etter lykke, men etter å få litt form og stil på sin ulykke.» … «Glas er en av dem.» Dette kommer overraskende på ham, men det virker samtidig som han føler seg truffet.

Denne historien kunne vel ikke ende med noen lykkelig slutt. Glas har altså myrdet pastoren for at hans kone skal slippe fri og få oppleve lykke. For det virker ikke som han selv har tenkt å ta elskerens plass. Og så viser det seg at Klas Recke har en annen, slik at heller ikke hun fikk oppleve den lykken Glas ville gi henne. Om mulig, så må vel ensomheten hans ha blitt enda større etter dette.