Ypperlig om å vokse opp med en sjelden funksjonshemming.
Boka er ikke på mer enn 168 små sider, men preges av en konsentrert, gjennomarbeidet tekst. Den framstår dermed som både personlig og faglig sterk. Kursiverte sitater fra sosiologene Michel Foucault og Erving Goffman bidrar til å sette Grues personlige erfaringer i en samfunnsvitenskapelig kontekst. Vi forstår bedre kampen hans for å bli anerkjent for individet han er framfor som et klinisk tilfelle med dårlige framtidsutsikter og et varig behov for tilrettelegging og assistanse.
Et liv som ligner deres har likhetstrekk med Abid Raja: Min skyld. Blant annet har begge forfatterne erfaring fra sommerleir for barn med sjeldne diagnoser. Selv om det skjer bare én gang for hver av dem, setter disse oppholdene varige spor. På et annet punkt derimot skiller disse to memoarene seg avgjørende. Grue kan fortelle om en beskyttet barndom med full støtte fra oppmerksomme foreldre. Oppfølgingen fra familien blir vesentlig i den stadige kampen med hjelpeapparatet. Abid Raja mangler derimot denne trygghetssirkelen allerede fra fødselsen, og det går lang tid før han får støtten og behandlingen han trenger.
Det tok lang tid før funksjonshemmede i Norge skaffet seg en felles paraplyorganisasjon. Grue er en utpreget individualist og ignorerer etter min mening innsatsen som andre funksjonshemmede har gjort for å sikre ham og andre et bedre liv. Det er en svakhet med boka, men også et trekk ved den som egner seg godt for diskusjon.
Sist sett
