Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.
Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.
Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.
Sist sett
