Bokelskere.no

Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Elskede Sputnik an Haruki Murakami

Leseperiode:
Mandag 30. august - mandag 20. september

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

Lest ferdig nå. Jeg har også lest den for mange år sia. Huska bare deler av handlingen. Murakami klarer å skremme meg/ få meg til å grøsse minst en gang i løpet av en bok. Og da sikter jeg til hendelsen på natta da Miu aner en skygge i hjørnet av rommet. Hele den beskrivelsen er utrolig ubehagelig, synes jeg.
Ellers tolker jeg boka som en historie om menneskers utvikling. Miu sin historie fra pariserhjulet er veldig unaturlig. Min tanke rundt dette er om Miu den kvelden ble utsatt for overgrep/voldtekt og at den voldsomme påkjenningen dette hadde på henne, gjorde at hun så seg selv utenfra. Hun kjenner ikke smerten, men sjokkeres av det hun «ser». Hun våkner senere på sjukehus med sår på kroppen, blod på undertøyet og hvitt hår.
Sumire forandrer seg veldig etter møtet med Miu. Hun slutter å skrive, endrer hårsveis, klesstil, begynner å sminke seg, slutter å røyke osv. Her tolker jeg det rett og slett som at Sumire forandrer seg så radikalt fra den hun egentlig er, at hun til slutt utsletter seg selv og blir borte. På slutten av boka er hun på veg tilbake. Hun er i ferd med å finne seg sjøl igjen?
Man kan lese mellom linjene at hun kanskje har funnet ut at hun faktisk ikke er lesbisk, at den nye stilen ikke er henne. At den hun elsker er K.

Jeg har lest så og si alt av Murakami som er utgitt på norsk, og jeg elsker det! Derfor tenker jeg at min tolkning like gjerne kan være helt feil. Det er ikke alt man skal forstå i Murakamis fortellinger.

Hei Hanne
Jeg tenkte de samme tankene underveis som du beskriver her.
Jeg er også veldig glad i å lese Murakami sine romaner. Jeg tror ikke han gir ferdige løsninger, men gir deg bilder som du kan tolke selv. Din tolkning her kan være likså rett som en hver annen.

Det er det som er så fantastisk med hans bøker! Det er utrolige historier og det er vanskelig å vite hva som er virkelig eller ikke. Han blander ulike verdener. Jeg har aldri prøvd å tolke tekstene hans, så dette ble en ny erfaring. Uansett er det spennende med ulike tolkninger.

Jeg har lest boka før, for 10-11 år sia. Jeg likte den godt den gangen, og jeg likte den godt nå. Bortsett fra forelskelser og at deler av handlinga var på ei gresk øy huska jeg lite fra forrige lesning. Men den er vel ganske typisk Murakami, med forskjellige dimensjoner/verdener involvert, og brønner er nevnt her og.

Min første Murakamibok var After dark, som vel ikke er den mest typiske boka hans, og heller ikke den beste. Men jeg likte boka svært godt, og har etter det lest det aller meste av det han har skrevet. Jeg liker disse fabulerende bøkene der det ofte er lagt inn uforklarlige/overnaturlige hendelser og ting kan foregå i parallelle universer. Jeg liker både de kortere bøkene (som denne) og de lengre som kan være delt inn i flere bøker (bl.a.1Q84 og Drapet på kommandanten) og novellene. Favorittboka er nok Trekkoppfuglen, der vi også får innblikk i nyere japansk historie.

I mange bøker foregår lignende hendelser som Sumire sin tur i pariserhhjulet. For meg er dette elementer som setter fantasien i gang og får meg til å undres både under lesinga og etterpå. Jeg har ei mistanke om at dette også er forfatteren sitt mål, jeg tror ikke det fins en fasit på hvordan hendelsene skal oppfattes? Les og nyt, ikke søk forklaringer på alt!

Det har lenge vært stille i denne diskusjonsgruppa rundt boka «Elskede Sputnik». Vitsen med en lesesirkel er vel nettopp diskusjoner, og denne boka burde ligge vel til rette for meningsbrytninger.

For min del er det flere ting jeg gjerne vil høre andres reaksjoner på. Først og fremst Mius opplevelse natten oppe i pariserhjulet. Er dette hun ser bare en drøm hun har? (For like lite som et menneske plutselig kan gå helt «opp i røyk» (Sumire), kan et annet menneske være to steder på samme tid (Miu)). Er det bare en drøm, virker det rart med de sterke, uutslettelige reaksjonene hun får.

Også scenen på supermarkedets vaktrom får meg til å stusse. Jeg kan ikke riktig se sammenhengen mellom samtalene som utspiller seg her og bokas innhold for øvrig. Dette er et av de få handlingselementene i boka og det har fått relativt stor plass. Naturligvis gir forholdet mellom læreren og gutten et utfyllende bilde av bokas forteller, og er også opphavet til bruddet mellom ham og kjæresten. Men alt i alt virker scenen her (for meg) litt malplassert ut fra innholdet ellers i boka.

Ja, det har vært litt stille. Det er beklagelig. Hva meg selv angår så har ikke tiden strukket til pga jobb og sykdom i hjemmet i tillegg til jobbreise. Jeg ser at du har vært ivrig etter å få avklart en del spørsmål som har dukket opp underveis. Som alltid opplever vi en blanding av realisme og magisk virkelighet i Murakami sine fortellinger. Du er kanskje ikke så vant med det?
Tror det er en nødvendighet å godta det magiske når man leser Murakami hvor det drømmeaktige og ulike dimensjoner (verdener) alltid inngår, og brønner selvsagt :)
En sjanger som gjelder for flere av mine yndlingsforfattere (Gabriel Garcia Marques, Carlos Ruiz Zafón i tillegg til Murakami). I dag har jeg jobbet fra morgen til kveld, så jeg har ikke overskudd til å si så mye mere annet enn at jeg håper at du vil få klarhet i din undring.

Eg kom så langt at eg henta boka fram- men, dessverre fekk eg store helseproblem, dermed ligg boka uopna. No trur eg at eg berre legg den tilbake sjølv om Murakami er ein av mine favorittforfattarar…..
Håper eg kan bli med på neste felleslesing :)

Nå blir det litt feil å gi en stjerne til denne teksten - men den betyr: God bedring :-)

I første del av boka får vi først og fremst en utfyllende beskrivelse av Sumire. Hun er en typisk «alt eller intet»-person. Når hun går inn for en ting, er det dette og ikke noe annet som teller. Sumire vil bli forfatter. Hun skriver og skriver, tekst etter tekst og kutter ellers ut alt annet. Helt til hun møter Miu og forelsker seg i henne. Etter dette får hun ikke ordentlig til skrivingen.

Ellers merker jeg meg noen setninger fra bokas første halvdel som fungerer som et frampeik mot det som senere fortelles. Allerede ved første møte med Miu tenker Sumire om den plutselige forelskelsen hun føler: «Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om alt det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.»

Sterke ord! Kan dette si noe om det som senere skjer med Sumire?

Jeg storkoser meg med denne boken! Duc Mai-The leser den for meg og det er en fornøyelse. Har kommet til kapittel 7 og vil bare høre mer. Det er jo ikke mye handling i boken så langt, men jeg savner det heller ikke.

Et lite sidespor her: hvor får du tak i lydbok? Både denne spesielt, men også generelt. Jeg abonnerer på Storytel, men opplever utvalget er ganske begrenset. Litt usikker på om prisen faktisk svarer seg.

Jeg lånte denne som lydbok på biblioteket i 2010 - synes nesten det er Murakamis beste - den tiltalte meg. - En underfundig roman om ensomhet og forelskelse og mennesker som svever som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane.... En vakker roman.

"Sveve som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane". Dette virker jo vakkert og poetisk. Men jeg klarer ikke helt å svelge at boka skal være slik. Det jeg lurer på er hva har skjedd med Sumire etter at hun forsvant fra den greske øya. (Eller kanskje hun ikke forsvant derfra, men var der hele tida?) Det jeg vil si er at siden mesteparten av boka er realistisk fortalt, klarer jeg ikke helt å bifalle dette sjangerbruddet. Jeg føler at overgangen til en mer symbolsk atmosfære, er heller juks. Skulle gjerne høre andres meninger om dette.

Jeg har ikke tenkt på hvor Sumire har vært, fordi jeg forventer at Murakami leker seg med dimensjonene. Det viktigste er jo også resultatet, at hun har funnet seg selv og kjærligheten til K.

Jeg skjønner naturligvis at han "leker seg med dimensjonene". Jeg ser jo også at det er noe fascinerende ved det. Men samtidig klarer jeg ikke å slippe tanken på det rent realistiske. (Det hadde jo vært interessant å få vite hvordan hun hadde klart seg "helt alene i verden"). En forfatter som Murakami er nok ikke helt min greie.

Jeg låner på biblioteket, hvis de har. Ellers fra en nettbokhandel hvis det er bok på norsk. Handler også endel engelskspråklige på audible.co.uk.

Jeg leste akkurat spørsmålet ditt ang. lydbøker. Selv hører jeg mye på lydbøker, men jeg abonnerer verken på Fabel eller Storytel. Jeg innbiller meg, som du sier, at da blir utvalget begrenset. Jeg vil naturligvis ha tilgang til alt som finnes av lydbøker og så velge fritt.. Fra gammelt av er jeg medlem av Bokklubben Nye Bøker. Det er svært sjelden jeg nå kjøper Månedens bok, men jeg har funnet ut at det er greit å handle lydbøker her. Man får jo bonus her, penger som trekkes fra neste gang man kjøper. Dessuten er nettsiden her oversiktlig, det er lett å finne ut hvilke bøker som finnes på lyd.

Jeg hørte også boken med samme oppleser som deg. Fantastisk oppleser. Murakamis bøker er ikke akkurat mettet med handling, men fylt med stemning og pirring av egen fantasi.

Jeg kjøper/laster ned fra Lydbokforlaget (Fabel) og Adlibris.

Jeg har nå lest ut hele boka. Var det lite spesiell handling i bokas første halvdel, så ble det desto mer av ytterst merkelige ting som kom fram i siste halvdel. Men så kommer spørsmålet: Er det mulig å si noe mer om dette hvis man samtidig skal unngå spoilere? For det som fortelles er ytterst spesielt .......... eller kanskje slett ikke likevel. For her er det ting man kan diskutere. Beveger handlingen seg over i det overnaturlige? Eller er alt lett forklarlig?

Kanskje noen nettopp har fått boken, så derfor er det litt tidlig å si så mye mer. Viktig å unngå spoilere.

Jeg foreslo boken fordi jeg digger Murakami, men jeg har ikke lest denne, og ser fram til å lese den (nettopp begynt). Jeg har mine favoritter: Trekkoppfuglen og Kafka på stranden, så får vi se hva det blir til med denne romanen som har begeistret mange. Ser fram til å diskutere den.

I og med at leseperioden startet for kun to dager siden, er det fint om man unngår spoilere så tidlig.

Jeg har lest boka før, men det begynner å bli lenge sia (11 år). Som med det aller meste av Murakami likte jeg den gangen boka godt, og har bestemt meg for å lese den på nytt nå når den kom opp i felleslesinga. Bok er bestilt, regner med å være i gang om noen dager.

Jeg har nå kommet ca. halvveis i boka. For godt over ti år siden leste jeg noen bøker av denne verdenskjente, oppskrytte forfatteren, og likte det bare sånn passe. Det er noe merkelig ved disse bøkene, noe jeg ikke helt klarer å identifisere meg med. Kanskje fordi de har opphav i en helt annen kultur?
Halve boka, som jeg nå har lest, har egentlig lite handling. Det som står her er en lang (men egentlig ikke langtekkelig) beskrivelse av tre forskjellige mennesker, Og det de gjør er også helt vanlige, dagligdagse ting, de spiser, sover, leser, snakker og nå endelig reiser. Dette siste er forhåpentlig opptakten til mer handling. Likevel er jeg fra første stund fascinert av språket i boka. Det er skravlete, ordrikt på en noe morsom måte. Og det er nok språket som bare får meg til å lese videre og videre.

Det ser ut til at du også har lest denne boka for om lag 10 år sia!

tidligere innlegg

Joda det stemmer at jeg leste "Elskede Sputnik" for om lag 10 år siden. Når jeg nå blar tilbake til notater jeg gjorde den gang, ser jeg at den gang falt boka i smak. Det gjør den for så vidt også da jeg nå leste den for andre gang. Men det er innblandingen av de unaturlige tingene i det ellers helt realistiske innholdet jeg reagerer på. Boka slutter jo nærmest som et spørsmålstegn. Er det en telefonsamtale fra det hinsidige, eller....?
Nå er leseperioden for denne boka snart ute. Rart at ikke flere har publisert sine meninger.

Ett par år siden jeg leste Sputnik og syntes ikke det var hans aller beste.
Det er nettopp det ikke håndfaste, litt flytende som fascinerer meg med Murakami. Blir dratt inn i bøkene hans, og min egen fantasi får fritt spillerom.
Tror jeg utroper Kafka på stranden som den beste, men 1Q84 og Drapet på kommandanten som gode to’ere.