Noen bøker blir man svært nysgjerrige på, men så kommer det andre bøker i veien, og noen bøker på leselista blir aldri helt glemt, for man vil så gjerne lese dem. Ryktet går ga meg det dilemmaet, og nå er den endelig lest.
Interessant og livlig konsept
Ryktet går er skrevet av debutant Lesley Kara, og hun har i denne boka kommet med et svært interessant utgangspunkt. Hvordan rykte sprer seg og hvordan det kan påvirke de det gjelder, og de som er utenfor det hele. Bør man snakke om andre?
Dette får Joanna erfare. Hun flytter fra London til en kystby for å bo nærmere moren hennes og for å gi Alfie en ny start, siden han ble kraftig mobbet på den forrige skolen. De har kontakt med barnefaren, men Joannas forhold til ham er noe kompleks. Hun håper Alfie får nye venner, hvis hun engasjerer seg mer med andre mødre. Kanskje det vil gi ham venner litt lettere. Ved skoleporten får hun høre om en barnemorderske som er blitt plassert i kystbyen med en annen identitet. Jenta var bare ti år da hun drepte en fem år gammel gutt. Hvem er denne kvinnen, og har hun forandret seg etter alle årene? Ingen vet hvem hun er eller hvordan hun ser ut, for det finnes bare offentlige barnebilder av henne. Hva skjer hvis Joanna forteller dette til noen andre? Er det trygt å bo der og vil alle mistenke alle?
Noe tungtrødd til thriller å være
Det er en kort og liten thrillerbok på 359 sider, men følte ofte at jeg slet litt med å komme meg gjennom den. Det var noen korrekturfeil her og der, ikke alle dialogene var troverdige, og det var mange karakterer man ikke fikk helt tak på. Syntes heller ikke at forholdet mellom Joanna og barnefaren Michael var realistisk. Sier ikke at boka er dårlig eller elendig, men det ble bare ikke så givende og underholdende, man håper at en psykologisk thriller skal være. Har ikke forventninger til bøker for det ødelegger så mye, men liker det når noen bøker overrasker en sjelden gang. Det gjorde ikke denne.
Men det jeg likte med Ryktet går og det som fascinerte meg med den, var at den ga meg litt av de samme vibbene som Desperate Housewives serien. Det var litt som å komme tilbake til Wisteria Lane igjen. Så hele serien da den gikk på Tv, så det var litt som å havne i den bobla.
Det som dessverre ødela litt for meg er at handlingen ble for tynn. Det ble for lett å gjette seg frem til ting, enkelte forhold virket å ha for stor avstand til å være realistisk. Denne thrilleren trenger litt mer kjøtt på beina, for det hele ble noe stivt og kjølig, også når det gjaldt nære forhold. Det ble dessverre for vanskelig å leve seg inn i handlingen, noe som er synd for den hadde et veldig godt utgangspunkt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
