«Som 18 åring kjedet Agatha seg da hun måtte holde senger etter influensa, og laget små snurrebasser av fuktet brød, tørket dem i solen og malte dem. Clara syntes dette var et patetisk tidsfordriv, og foreslo at hun kunne forsøke å skrive en fortelling. Madge hadde suksess med det før hun giftet seg, og fikk flere på trykk i Vanity Fair. Etter flere mislykkede innledninger oppdaget Agatha at hun var «skikkelig interessert og skrev i stor fart». Et par dager senere var fortellingen ferdig. «Skjønnhetens hus» var på ca 6 000 ord, eller rundt 30 sider hun maskinskrev manuskriptet på Madges gamle skrivemaskin med lilla fargebånd, og avsluttet med pseudonymet «Mac Miller Esq.» Det var en fantasifull historie, om galskap og drømmer, påvirket av okkulte romaner som Agatha og vennene leste i 1908 – av Edgar Allan Poe og May Sinclair. Agatha kalte dem «medium-fortellinger». Mystisisme og spiritisme var på moten, og en venn av Agatha forsøkte stadig å få henne til å lese fagbøker på området. Men Agatha fant dem kjedelige og lite overbevisende. Likevel var hun interessert i drømmer og den smale grensen mellom virkelighet og fantasi. Hun var både fascinert og følte seg frastøtt av «galskap», et ord viktorianerne brukte for alle typer ustadighet og gjerne trodde var «arvelig».
Dette skriver Janet Morgan i biografien om Agatha Christie som jeg har skrevet om her i et tidligere innlegg. Morgan skriver om fortellingen videre at:
«Helt fra starten av viste Agatha to talenter som ble karakteristiske: Hun var en glimrende forteller, og kunne vekke lesernes innerste drømmesyn. Det fantes også glimt av en ennå ikke fullt utviklet evne – humor.»
En drastisk revidert utgave av fortellingen ble trykket i Sovereign Magazine i januar 1926 under tittelen «Drømmenes hus», dvs etter at Agatha hadde debutert som forfatter.
Selv om hun ikke fikk publisert fortellingen, fortsatte Agatha å skrive. En nabo som var forfatter, Eden Philpotts, sa seg villig til å lese det hun skrev, oppmuntret henne og avsluttet sin første tilbakemelding i et brev slik:
«Du har en fin sans for dialog. Du bør holde deg til munter, naturlig samtale. Kutt ut moralisering i romanene, du er altfor glad i slikt, og ingenting er mer kjedelig å lese. La figurene i fred, slik at de kan snakket for seg selv, istedenfor å ile til med å fortelle dem hva de burde si, eller forklare for leseren hva de mener med det de sier. Det skal leseren få vurdere selv…»
Mer om forhistorien og om denne boken - les i dette blogginnlegget
Sist sett
