Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.
Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.
Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?
En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.
Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.
Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
