Noen bøker bør oppleves istedet for å lese om dem. Vokterne av Gudbrandsen, er en slik bok ...
Å lese en debutbok er alltid en skrekkblandet fryd. Føler at det er enten eller. Men de to siste årene har jeg lest mange gode, og noen av dem skriver svært engasjerende. Det har Gudbrandsen i hvert fall gjort. Det er også et pluss at deler av handlingen foregår i Trondheim, som er min nærmeste by, fordi det er ikke ofte Trondheim blir nevnt i krimbøker, dessverre. Det var også morsomt å reise tilbake i tid og prøve å forestille seg hvordan det var på den tiden, mens man leste. Hvordan førsteinspektør Frank Larsen blir forklart av hans journalistvenn Amanda om autmobiler, er nesten komisk.
Som å reise i en tidsmaskin
I boka hopper handlingen godt tilbake i tid. Fra 1905, til 1918, og litt i 1919. Det er juletider og førsteinspektør Frank Larsen føler seg noe deppa og ensom siden hans kone er død på grunn av sykdom. Han har en tendens til å drikke litt når han føler seg litt nedfor. Han har jobben jobben sin og kollegaene sine, men likevel kan man føle seg ensom og utenfor. Midt i juletiden blir han oppsøkt av en noe underlig mann som kaller seg inspektør Sahlin som hevder han er fra svensk politi, og forteller ham om døde gutter på svenskegrensa. Døde gutter som alle har lyst hår. Er det noen som leter etter en bestemt gutt eller er det tilfeldig? Vil at Larsen skal dra til Storlien, for Sahlin frykter det samme kan skje over grensa. Men er denne Sahlin den han utgir seg for å være, en kar å stole på? Ting blir ikke bedre da prostituerte jenter blir funnet døde i Nidelva. Hans gode venn, Amanda er som nevnt journalist og mens hun gjør sine undersøkelser, er det noen som følger med på det hun gjør. Hvem er det og hvorfor?
Oppsummeringen er som nevnt, noe vag, og det gjør jeg også med vilje, for boka består av flere aspekter og tar alle slags mulige retninger, og man vil jo ikke ødelegge for andre som vil og har tenkt å lese boka. Dermed passer det denne gang å være litt diffus. Advarer om at starten kan være noe tung og saktegående, men så fort man blir vant til språket, tiden og handling, går lesingen nesten av seg selv. Det blir lettere etter hvert, og når man først er i gang, går sidene kjapt unna da de fleste kapitlene er korte og kjappe. Liker også bøker som denne at det ofte skifter perspektiv, for synes det er med å gjøre en handling mer ekte.
Personlig brydde jeg meg ikke særlig om båndet mellom Frank Larsen og Amanda. Det ble mer som forventet og uinteressant, men jeg likte å lese om dem hver for seg. Personligheten deres, mener jeg, siden begge to har temmelig sterke personligheter. Man blir også kjent med Larsens kollegaer. Det er også noen som irriterer, som den ene politimannen som prøver å gå egne veier, og som prøver å utmerke seg på en negativ måte. Det er et persongalleri bestående av litt av alt. De gode, de onde, og de som man kanskje ikke burde stole helt på.
En handling som tar flere vendinger
Likte at boka besto av flere aspekter, men likte best å lese om Trondheimsdelen. Ikke fordi jeg bor i nærheten og kjenner byen godt, men fordi det var den delen som engasjerte mest og som jeg brydde meg om. Det var også medrivende å lese om Larsens døde kone. Han får vite ting om henne som gjør til at han får sine tvil i om han noen gang kjente henne. Det ble bare mer engasjerende da både Frank og Amanda føler at ting blir personlig jo mer de undersøker og graver i ting.
Gudbrandsen er ikke bare god på å få frem de historiske elementene, men også litt om likestilling og bakgrunnstemningen. Hvordan været er med små detaljer som kulde, månen og diverse. Det løfter stemningen noen hakk og får en til å savne mørketiden.
En godkjent debutbok med atmosfære, karakterer med dybde og effektiv fortellerstemme. Ikke gi opp selv om den første biten i boka kan være en smule småtung. En mulig romanse som oppstår som føltes noe påtvungen, dro ned litt for min del, men det ødela ikke resten av boka. Av og til lønner det seg å være tålmodig. Til gjengjeld ble jeg sittende igjen med en god krimbok som jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
