Sofie Sarenbrant var inntil i år en ukjent forfatter for meg, noe som er rart, siden jeg har lest en del svensk krim oppgjennom årene, men det navnet har gått meg hus forbi.
Kan fint leses som frittstående bok
Men etter å ha lest denne boka, syntes jeg at det ikke gjorde noe. Syndebukken er bok nummer seks i serien om Emma Sköld. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene i serien, gjorde det ikke noe, for man får bakgrunnshistorie og man faller ikke av handlingen. Denne kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor kresen man er som leser, selvfølgelig. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye på rekkefølgen, for det er enkelt å henge med uansett.
Denne gang føler Emma Sköld at noen er ute etter henne personlig, eller er det bare innbilning? I strøket hun befinner seg i, skjer det et innbrudd og en tenåringsgutt blir funnet død. Familien til den døde gutten, hyrer noen til å vaske huset jevnlig, og det er rengjøringsdamen som finner ham. Flere ting skjer som gjør at Emma Sköld føler seg truet, men velger ikke å si så mye om det til foreldrene hennes. Både jobblivet og privatlivet hennes er noe vanskelig for tiden. Hun og en av dem hun jobber med, går gjennom en vanskelig periode, og det skaper litt samarbeidsproblemer. Det bor også en liten MacGyver i henne. Hun vil gjerne løse ting alene og gjøre ting på sin egen måte. Følge instinktene sine. Og hvem er kvinnen som blir funnet i vannet helt tilfeldig?
Et oppbrukt elment i krimsjangeren
Dette høres kanskje ut som en hverdagskrim, og det er det også. Det er ikke for oss som liker mer hardbarket krim. Handlingen går rolig for seg, det er en del drama og intriger som blandes mellom jobb og privatliv, noe man har lest mange ganger om før, og de kriminelle sakene var heller ikke spesielt engasjerende å lese om.
Det som derimot var småspennende og bedre å lese om, var om Sebastian og hans forhold til sin egen legning. Kunne ha tenkt meg at det fikk en større rolle i boka. En annen ting var også dagbokinnleggene. Ofte liker jeg ikke dagbokinnlegg, men syntes de innleggene spritet opp boka litt. Det var lett å finne ut hvem som sto bak de innleggene, men det var måten de var skrevet på, som var fascinerende.
Sarenbrant gjør også en moderne vri med å bruke nettforum i handlingen. Om brukere som oppdaterer og diskuterer om det som skjer i lokalsamfunnet. Noe som sikkert er vanlig for noen i dagens samfunn, men måten det er gjort på i boka, er ikke helt troverdig, og føles noe malplassert. Det dreper på en måte spenningen som kunne ha vært der.
Syndebukken var en bok jeg gjerne ville like, for den har et kult cover, det er alltid kjekt å bli kjent med forskjellige krimforfattere og svensk krim er ofte lovende, men dette ble for tamt i lengden, og for opplagt. Siden jeg har fått de to første bøkene om Emma Sköld som sommergave fra Cappelen Damm, skal jeg gi både Emma Sköld og Sofie Sarenbrant en sjanse til. Synes det blir for dumt og for tynt grunnlag å gi opp en forfatter kun etter en bok. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
