Glasgow. Arbeiderstrøkene og arbeiderfamiliene etter at arbeidet forsvant. Etter Thatcher, gruvenedleggelsene og samfunnsødeleggelsene, etter at du ikke lengre er nyttig, ikke kan bidra, ikke har noen fremtid og alt som gjelder er å opprettholde en fasade, som i varekatalogene, med tro på lykken i bingo eller lykken i kjærlighet. Men alt som kan komme, det forsvinner før du egentlig får fatt idet. Oppi alt dette er rusen redningen fordi den lover og lyger og sier at alt er de andres skyld , er gubbens skyld og at alt kan bli bedre - om bare litt. Det er samlivsbrudd, oppbrudd, opprevne familier, utroskap, en sviktende far, fyll, spetakkel, endeløse rekker av morens menn innblandet overgrep. Og opp i dette barns usvikelige lojalitet til voksne som svikter så usigelig, men noen barn berger seg ved å komme seg unna mens en blir igjen og tror at bare han blir flink nok, ren nok, snill nok så vil mor bli edru og bli en vanlig mor. Han gir alt til den umettelige og tilslutt så bitre, blinde og forfalne. Vi ser aldri sårene hennes som skriker på plaster, salve og forbindinger idet hun for en stakket stund står oppreist, men vi hører om dem gjennom hele boken før det siste store fallet. Min litt irriterte overraskelse er betegnelsen på boken som en arbeiderroman mens det for meg er en fortelling om kjærlighet og svik der flukten, drømmen, bedraget og rusen gjennomborer alt. Fordi rammen for fortellingen er forfallen industri i industrialismens vugge-land?
Sist sett
