Bokelskere.no

Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.

Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.