Tvillingenes dagbok. Agota Kristof.
Dette er første bok i en trilogi om to tvillingbrødre. Fortellermåten er så langt fra noe annet jeg har lest. Den er helt klinisk og konkret. Her er dveling, tanker og følelser ikke nevnt. Vi får ikke engang vite hva de heter eller geografisk hvor de er.
Vi får vite at de i barneskolealder blir kjørt av sin mor fra byen, levert til sin bestemor på landet. Ikke i hvilket land eller by, men det er krig, det får vi vite. Det er derfor de må flytte ut heksa som hun blir omtalt som av naboene, hvorpå hun omtaler sine barnebarn som drittunger. Vi følger guttene som et "vi" i boka, hvor de lærer hverandre i et fellesskap å utforske og overleve.
Fantastisk bra lita bok. Gleder meg til fortsettelsen.
Den ungarske forfatteren fikk flere priser for disse når de kom ut for ca 30 år siden.
Viser 1 svar.
Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.
Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.
Sist sett
