For ett år siden tente jeg lys for Ari Behn og satte meg ute under Karlsvogna og resten av stjernehimmelen. I år leste jeg ut denne samlingen av korte fortellinger som han ga ut i 2012. Det er «trist som faen» å lese disse historiene. De er mesterlig skrevet , så korte og fortettet, men med et hav av sorg, uro, alt det usagte- mellom hver linje. Jeg la veldig mange egne tanker og assosiasjoner inn mellom alle ordene som ikke var der. Og Aris bortgang drønnet under det hele med sin brutale smerte og sorg. Jeg leste nok enda mer tunghet inn i historiene med dette som bakteppe. Det uhåndterlige, vanskelige og nådeløse livet. Fred over Ari Behns minne.
Sist sett
