Står “mammapolitiet” like sterkt i dag som på tredvetallet? Hvordan er det å oppdra et annerledes barn når man er livredd for skammen i det å mislykkes?
Dette er en gjengivelse av Magnhild Haalkes debutroman fra 1935 med forord av Monica Isakstuen.
Alli må kritisere, korrigere, ja til og med slå Elling i et forsøk på å fjerne det følsomme, spontane og fantasifulle som gjør Elling til et annerledes barn. Og Elling slår igjen. Til slutt ender det med katastrofe.
Vi veksler mellom Elling og Allis tanker, et godt fortellergrep som gjør at man føler sympati for de begge. Boken vekker harme mot Alli men samtidig skjønner man at det ikke er så lett når man møter de dømmende menneskene i samfunnet rundt.
Det en dyster og håpløs stemning i boken, og et poetisk og filosofisk språk med vakre miljøskildringer som gjør det lett å leve seg inn i det lille øysamfunnet.
Sist sett
