Sigbjørn Mostue er et kjent navn for en god del barn og ungdom, men også for oss voksne. Noen av oss i hvert fall. Tidligere har jeg lest Gravbøygen våkner og I morgen er alt mørkt. Dødens tjern er den jeg liker best av disse.
Endelig en bok med litt folketro
Dødens tjern er en bok om familiedynamikk, miljø og klima, og folketro. En god kombinasjon av forskjellige ting. En interesse for alle. Jeg ville først og fremst lese den på grunn av nøkken, for jeg elsker myter og folketro. Folketro er både ekkelt og spennende. Det finnes noen ekle norske folketro, men synes japansk folketro er mer fascinerende og enda eklere. Tror selvfølgelig ikke på noe av det, synes bare det er veldig spennende. Derfor jeg ville lese boka for har ikke lest mange bøker basert på folketro i det siste.
Mostue har skrevet om en familie som ikke kjenner hverandre så godt ennå, til tross for at de bor under samme tak. Foreldrene til Malin og Mathias er skilt, og begge foreldrene har fått en ny kjæreste. Kjæresten til faren deres, og hennes datter, Birgitte har flyttet inn, og som nevnt, tar det jo litt tid å bli bedre kjent. Derfor foreslår faren deres en skogstur med overnatting, og kanskje skape et tettere bånd til hverandre på denne turen. De får heller ikke ha med seg mobilene sine i skogen, og heller lære seg å bruke kjedsomheten til andre ting istedet for å se på en skjerm hele tiden. Mathias får en litt annerledes tur enn de andre. Han møter en nisse som heter Børre. Han kommer fra underverdenen, og Mathias får vite at nøkken er ute etter storesøsteren hans. På en eller annen måte havner han i underverdenen selv. Vil han klarer å hindre nøkken fra å ta Malin? Og vil denne familien få et tettere bånd etter en slik tur, eller blir det motsatt?
Underholdende også for oss voksne
Selv om jeg er langt unna målgruppa boka egentlig er ment for, ble jeg positivt overrasket. Den er jo selvfølgelig forutsigbar for oss voksne, men denne gang gjorde det ikke noe. Historien er likevel såpass spennende og morsom, at man bryr seg ikke om at den er forutsigbar. Boka inneholder også noen svært gode illustrasjoner. Illustrasjonene er laget av Ketil Bleidin. De passer meget godt til handlingen og er svært stemningsfulle. Det løfter historien litt opp. Sigbjørn Mostue og Ketil Bleidin utfyller hverandre godt på denne måten.
Tittelen minner meg litt om De dødes tjern av André Bjerke som jeg leser hver påske, men handlingene har ingen likheter sådan. Dødens tjern er mer om familie, en annen slags overtro, og den tar opp et aktuelt tema som miljø og klima. Det blir heftig diskutert i boka, men ikke slik at det overdøver alt det andre. Eneste som ødela litt var kanksje slutten som ble noe for typisk og noe småslapt, men ellers en god, spennende og humoristisk bok for fleste målgrupper.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
