Bokelskere.no

Jeg sier ikke at der er noen tvil om handlingsrekken. Jeg svarer på Marit sitt innlegg om blant annet følgende (sitat)
hvem som er far til hvem, skal jeg slutte å spekulere på. Mødrene kan vi vel være nokså trygge på; vi får vite en del om hvem de har hatt omgang med, men kanskje ikke alt?

Derfor slenger jeg inn hvordan jeg oppfatter det - at min mistanke om at det er Feite som er faren blir bekreftet når Marie sier til Feite at han ligger med sin datter. Og føyer til at
"Om hun er en pålitelig person er jo en annen ting".
Dette er ikke for å slå tvil om farskapet men et innspill i denne dialog om "sannheten". Vi får ikke vite alt og vi tolker underveis. For min del er det ikke noe som tyder på at det skulle være annerledes.

Jeg synes ikke at det er noen grunn til å mene at dette kan oppfattes som upålitelighet. Når Marie slenger denne sannheten i trynet på Feite, er det fordi hun vil hevne seg. Hun er jo nå blitt byttet ut som elskerinne. Ekstra forsmedelig er det jo at etterfølgeren er datteren (med det dårlige forholdet de to har til hverandre). Hun har skjult sannheten fram til nå for å unngå skandale. (Hun er jo tross alt prestedatter). Men nå etter Gros fødsel ser hun jo uhyrligheten i det hele.

Nå synes også jeg at vi har diskutert nok omkring denne boka. Men helt til slutt håper jeg å få respons på spørsmålet jeg flere ganger forgjeves har stilt her. Hvordan oppfatter dere Darlings siste tanke i boka: "Livet blir ikkje betre enn dette"? Betyr det at hun er vel fornøyd med det hun har oppnådd i livet? Eller er det uttrykk for en slags resignasjon (en får nøye seg med det en har)? Jeg føler at for å virkelig forstå boka, må jeg forstå denne slutten. Derfor vil jeg bli veldig glad over å få høre andres tanker.

Jeg har ikke deltatt i samlesingen her, og det begynner å bli noen måneder siden jeg leste boka, så jeg husker ikke alle detaljene i historien. Synes likevel det har vært interessant å lese noen av innleggene her, bl.a. spørsmålet om man leser på en annen måte når man leser alene enn når boka skal diskuteres med andre (og det tror jeg).

Siden du ikke har fått noe svar fra de andre ennå, prøver jeg meg på en kommentar på hva det kan bety at Darling tenker at livet ikke blir bedre enn dette. Jeg tror ikke det er uttrykk for noen resignasjon. Kanskje hun rett og slett er lykkelig over å ha det materielt trygt og ha fått et barn hun kan ta vare på og som sannsynligvis vil elske henne betingelsesløst tilbake. Da er det nok ikke så viktig for henne at barnet ikke er som alle andre. Valdemar var jo heller ikke det, og han var vel kanskje det eneste mennesket hun har opplevd kjærlighet og samhørighet med. Velger man å tolke det slik, kan man kanskje si at Darling, som har virket ganske følelsesmessig ødelagt, har oppnådd noe positivt på slutten.