Bokelskere.no

Jeg synes dette er sjokkerende lesing. Darling er 13 år, et barn, når hun blir voldtatt for første gang. Denne gangen av Fredrik, den konfirmerte sønnen til bygdas store mann, Feite. Darling er overbevist om at han vil drepe henne i båtnaustet. Lammet av angst klarer hun ikke å gjøre noen form for motstand. Hun forteller det ikke til noen. Får ingen hjelp eller trøst. Når hun er 15, truer Fredrik henne med seg inn på rommet sitt, låser døren og forgriper seg på henne på nytt. Hun klarer å rømme før han får fullbyrdet samleiet, livredd og dypt krenket.

Hun er 15 år da faren (som skal vise seg å være stefaren) voldtar henne første gang. «Han var allereie ferdig då ho panisk begynte å skubbe han vekk.» (…) [Ho] gret då ho gjekk ned trappa … (side 182).

Visste Darling hva hun bega seg ut på da hun ved hjelp av brennevin og såkalt kvinnelist prøvde å få (ste)faren til å gi henne penger for å komme bort fra fyret? Hvor desperat må hun ikke ha vært når hun tydde til slike midler. Darling gjør bruk av de eneste metodene hun kjenner til, de hun har lært av den eldre Gudrun. Hun får ingen støtte hverken av moren eller andre nære.
Jeg oppfatter at Darling har resignert. Hun lar det stå til, med ett må for øyet – å få penger nok til å forlate fyret. Hun er fortsatt et barn, Johan en voksen mann.

Fra min side handler det ikke om å være «for snill eller forståelsesfull» overfor Darling, men å forstå hvordan alt dette hun utsettes for, former henne som menneske. Vi vet en god del om hvor ødeleggende seksuelle overgrep kan være. Kvinner (og menn) som mister selvrespekten, tror de ikke fortjener bedre (enn å bli misbrukt), «lærer» å bruke seg selv for å oppnå det de vil, får varige vansker med å inngå i nære relasjoner mm. Å komme ut av en slik situasjon, krever langvarig hjelp og støtte (terapi) og arbeid med seg selv, en hjelp Darling aldri får.

Det er klart at det er sjokkerende å lese om Darling som i svært ung alder blir misbrukt først av en eldre gutt og deretter av stefaren sin. Noe annet har jeg aldri ment. Men jeg vil likevel ikke si at hun er desperat (i ordets rette forstand) når hun kommer opp til Johan og sitter der og drikker brennevin sammen med ham. Hun forstår neppe fullt ut hva han kommer til å gjøre med henne, men beregnende og slu som hun er vet hun sikkert hvordan det lønner å oppføre seg for å få gjennom viljen sin. Hun har neppe resignert (som du sier). Venter hun til hun blir eldre og myndig, kan hun naturligvis reise så mye hun vil.

Om jeg forstår deg rett, synes jeg det er sjokkerende at du holder en 15 år gammel, allerede seksuelt misbrukt og forsømt jentunge, ansvarlig for de overgrepene en voksen mann ([ste]faren) begår mot henne.

Må ikke Johan ta ansvar for at han tillater seg å synke ned i usselhet fordi han ikke får den kvinnen han vil ha? Må han ikke ta et selvstendig ansvar for at han voldtar sin egen datter, uansett hvordan hun oppfører seg? (På tidspunktet for voldtektene tror Johan fortsatt at Darling er hans biologiske datter, og visa versa. Om det gjør saken verre, er et annet spørsmål.)

Jeg kan være enig med deg i at «resignert» ikke er et dekkende uttrykk for hvordan Darling har det. Mer presist er at hun har mistet sin verdighet og selvrespekt. Jeg oppfatter at hun derfor gir f, og kjemper med de eneste midlene hun kan se at hun har. Hun har ingen som hjelper, trøster og veileder henne. Hun har ikke egne reisepenger. Farmoren er den eneste voksne Darling har hatt et godt og trygt forhold til. Men til farmor kan hun ikke gå med hva hun har blitt utsatt for; det er for skambelagt. Og farmor dør.

Darlings håp ligger i Gudrun. Gudrun representerer den frigjorte, selvstendige kvinnen og bringer et friskt pust til menneskene innestengt på fyret. Det kommer ikke frem hvor gammel hun er, men hun har i hvert fall andre erfaringer enn Darling og kvinnene på Uthaug. Gudruns rolle i dette lille samfunnet er sammensatt og ikke utelukkende positiv. Er det ikke Gudrun som regelmessig forsyner Darling med brennevin og oppfordrer henne til å drikke, som gir henne smaken på hva brennevin kan gjøre med folk.

I et annet innlegg skriver du, tuhamre: «Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far.» Feil, jeg er ikke uenig i det. Sett det på tabbekvoten (det begynner å bli en stund siden jeg leste boken) og takk for at du oppklarer familieforholdene på fyret!

Jeg har aldri ment at Darling er direkte ansvarlig for det Johan ender opp med å gjøre med henne. Naturligvis forstår hun ikke hva hun egentlig gjør. Voldtekten som Fredrik begikk på henne, var tross alt helt annerledes enn situasjonen mellom henne og Johan oppe i tårnet. Det viktige i handlingen er at Darling er en typisk overlever. Hun klarer seg fordi hun vet å bruke de midlene hun har til rådighet.

Johan derimot er den totalt svake personen i boka. Han er helt og holdent i sine følelsers vold. Derfor går han fullstendig til grunne i slutten av boka.

Mens Darling (som jeg har skrevet før) ender opp med å tenke: «Livet blir ikkje betre enn dette». Fremdeles lurer jeg på hva hun mener. Ligger det en resignasjon bak disse ordene?

Du bruker vår tids meetoo-tankegang på boka. Jeg synes ikke det helt passer med den naturalistiske ånden som boka er skrevet i. I naturalismen var det omstendighetene som formet menneskene. De hadde ikke så mye eget ansvar.

Jeg vet ikke om vi kommer så mye videre, tuhamre. Jeg har i flere innlegg prøvd å si noe om hva det gjør med et barn å bli seksuelt misbrukt, og du svarer at jeg har metoo-brillene på. Jeg blir også litt matt når du sier at menneskene i boken, i den naturalistiske ånd de er beskrevet i (handlingen er lagt til mellomkrigstiden) ikke hadde så mye ansvar sine for egne handlinger. Mener du det?

Nei, nei, nei. Du misforstår bare. Jeg snakker om litteraturhistorisk tenkemåte. Naturalismen som oppsto i 1880-årene er tydeligvis brukt som en slags modell for denne boka.
Dette er tross alt litteratur - ikke virkelige mennesker. (Selv om forfatteren har hentet inspirasjon fra mennesker som har levd i Trøndelag.)