Bokelskere.no

Jeg har lest ut boka, og jeg må si at jeg ikke likte den så veldig godt. Jeg synes rett og slett det ble litt kjedelig å få historien fortalt tre ganger, selv om det var fra ulike synsvinkler. Jeg synes også enkelte av personene blir litt overdrevet og nærmest lite troverdige. Valdemar som rauter, elsker kyr og spiser gress? Hva betyr dette? Gikk jeg glipp av noe i boka?

Det er jo også en bok som tar opp svært mange tema: ensomhet, morskap, hemmelighold, utenforskap, utroskap, kjærlighet, ungdomstid, isolasjon, alkoholisme, incest, voldtekt, utvandring, maktmisbruk, fattigdom. Ja, sikker flere.

Jeg ser én anmelder skriver: "Ein siste ting: Om du kjem deg uspydd forbi side 114-115, toler du alt litteraturen kan by på."
Vel... Det må jeg si meg relativt uenig i. Jeg hadde ingen problemer med å komme meg uspydd forbi hverken side 114 eller side 115.

Jeg er litt usikker på hvorfor denne får så mange seksere, men det er jo samtidig det som er så kult med litteratur: at man ser/oppdager (eventuelt ikke oppdager) ulike ting i bøkene.

Men altså: Not my cup of tea!

Dette oppsummerer svært bra også mine følelser etter å ha lest denne boka.

Det er lagt inn ganske mange ekstreme elementer (men som du sier, ikke beskrevet slik at en får lyst til å spy), som jeg synes gjør både karakterene og boka lite troverdig. En annen dansk/norsk forfatter, Kim Leine, synes jeg har brukt slike virkemidler mye bedre i sine bøker fra Grønland.

Kim Leine, ja. Enig! Jeg har lest "Profetene i Evighetsfjorden", og den likte jeg svært godt. Jeg har "Rød mann, sort mann" liggende på kindlen min, så den skal leses etter hvert.

Artig! Også jeg tenkte på Kim Leine da jeg leste denne boken. Jeg er enig i din vurdering av «Der det finst fuglar» (ingen fysiske reaksjoner hos meg heller), men ikke i synet på Leine. Jeg har kun lest Profetene i Evighetsfjorden. I den syntes jeg ikke forfatteren brukte sine virkemidler spesielt godt.

Jeg siterer fra min egen oppsummering av Profetene i Evighetsfjorden:
«Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?»

Ikke verst å være enige om denne boka, og at vi begge fikk assosiasjoner til Kim Leine!

Men om han er vi nok uenige, jeg synes både Profetene i Evighetsfjorden og Rød mann/sort mann var svært gode bøker.

Begge bøkene til Kim Leine er gode.
Rød mann/sort mann er best.

Enig i noe av dette. Ja, det kan virke repetitivt å lese samme historie tre ganger, og ja der er mange tema i roman - altså en del å pirke på i boken, men når det er sagt så synes jeg det var en god bok. Selv om det ikke blir en 6'er eller blir definert som favorittboken min, så synes jeg den har en del kvaliteter som jeg likte - jeg liker de mørke temaene og den naturalistiske stilen. Den har et driv som gjør at jeg gjerne ville vite hva som skjer, og hvordan de andre opplevde det som skjedde, så i så måte funket de 3 perspektivene. Selv om det er mulig å forutse en del av handlingen, så synes jeg at forfatteren klarer å skape ulike synsvinkler på samme historie som gir et helthetsbilde av hvordan alt det dystre kan forekomme i et lite samfunn.

Jeg leste også den anmeldelsen, faktisk før jeg leste boka, og tenkte at her måtte jeg visst stålsette meg. Men den aktuelle scenen var jo ikke stort verre enn alt det andre man kunne spydd av i denne romanen.