Bokelskere.no

I et intervju forteller Maren Uthaug sjøl litt om bakgrunnen for romanen, blant annet dette:

»Der er et eller andet med en halvø, som den Uthaug ligger i, hvor
alle kender hinanden. Så mange historier om hvem, der fik børn med
hvem. Min oldefar har haft stor betydning for bogen. Han var så
ekstremt charmerende, spillede violin og scorede simpelthen så mange
damer, at han fik tvillinger med nabokonen, samtidig med at min
oldemor fødte deres tredje datter. Det gik endda så vidt, at han fik
bøder af kirken for at bedrive hor (...)

Har man en sånn sjarmør blant sine forfedre, skjønner jeg godt at man kan fristes til å utbrodere sin egen slektshistorie. Hva befolkningen på stedet måtte mene om dette, skal jeg ikke spekulere så mye i, men hendelsene hun beskriver, ligger jo ikke så langt tilbake i tid at alle etterkommerne etter sjarmøren er borte?

Jeg hørte et radioprogram der innbyggernes harme over denne romanen var tema. Det lever mange etterkommere, og både de og lokalsamfunnet forøvrig var ikke glade for å bli portrettert på denne måten. (Finnes nok på nettspillere til NRK).

Dedikasjonen i slutten av boken knytter den jo nettopp til reelle hendelser, uten den vet jeg ikke hvor aktuelt det hadde vært.

Det er sånn litteraturen har vært i noen år og fortsatt er, bare tenk på f.eks. Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth (og søsteren hennes). Ulike grader i sjangeren virkelighetslitteratur.

Jeg har forresten lest første del av boka: "Johan". God bok, så langt.

Liten korreksjon:
Det er nok en viss forskjell på virkelighetslitteratur og nøkkelromaner. I førstnevnte kategori skriver forfatteren mer direkte om levende personer (Knausgård navngir dem også). I nøkkelromanene bruker forfatteren modeller (levende eller avdøde) for å skape fiktive karakterer. I sistnevnte kategori bør nevnes Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Utgivelsen av 'Rubinen' ble anmeldt (gikk vel til Høyesterett), og de fleste oppfatter at boka ble anmeldt pga. pornografisk innhold. Jeg har forstått det slik at andre grunner for anmeldelsen var at enkelte lesere (kvinner) kjente seg igjen og følte seg krenket. Om jeg husker riktig ble både forfatteren og forlaget (Gyldendal, Harald Grieg) frikjent. Korriger meg om jeg tar feil.

Nå fortsetter jeg lesingen av Der det finst fuglar.
Etter det jeg har lest i innleggene her, kan boken oppfattes som en nøkkelroman. Tror jeg.

Ibsen benyttet seg av slike historier fra virkeligheten også. Nora
"Mitt navn er ikke Nora : historien om Laura Kieler, modellen til Nora i Et dukkehjem"