Bokelskere.no

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

Jeg er også ferdig, og som deg finner jeg det vanskelig å oppsummere. Noen partier er direkte kjedelige, noen er provoserende, noen er til å bli glad av, noen kan man nikke anerkjennende til.

Naturskildringene syntes jeg bare godt om. Ikke Hamsunsk poetisk, som flere har påpekt før meg, men nøkterne, nøyaktige og detaljerte - og det går tydelig fram at Thoreau elsker "utmarka". Han leverer medrivende skildringer av farger, former, vær og bevegelser, dessverre ofte tett fulgt av et "spark" i en eller annen retning.

Som for eksempel den julidagen han dro på fisketur, kom ut for et voldsomt regnvær og ble gjestfritt mottatt hos landarbeideren John Field, iren med sine "myrtraskende vadeføtter". Som takk får herr Field ei belæring om hvor feil han satser her i livet og hvordan han heller burde tjene til sitt daglige brød. Meget arrogant og nedlatende.

De "ville naboene" bød på fornøyelig underholdning til alle tider på året; jeg frydet meg spesielt over ekornhistoriene, og ikke minst over islommen, med sine raske forsvinngsnummer og uforutsigbare forflyttinger. At gjedda skulle være en vakker fisk, har jeg derimot mine tvil om. (Jeg har sjøl fiska ei gjedde en gang. Mye kan sies om den, men vakker var den ikke.)

Og så motbeviser han altså myten om at Walden var en bunnløs innsjø. At han også finner det nødvendig å forklare i detalj hvordan han gjorde det, og hvorfor han måtte gjøre det slik, er muligens interessant for noen. For meg ble det i overkant detaljert, og jeg tilstår gjerne at jeg leste denne passasjen litt diagonalt.

Thoreaus tanker omkring sivil ulydighet holder vann fremdeles, synes jeg. Når det gjelder naturvern, er jeg mer usikker. Hva mener han egentlig om jordbruk? Ødelegger det naturen? Han sier at de som eier en gård, er en slags slaver av eiendommen sin. Nesten litt som Vesaas i Det store spelet: "Du skal vera på Bufast all din dag". Betyr det at han fraråder jordbruk? Hva alternativet er, finner jeg ikke at han sier så mye om.

Å følge hans eget eksempel er vel et dårlig råd: Han flytta ut i skogen, fikk gratis tomt av sin venn Ralph Waldo Emerson, som også eide området der han (motvillig?) dyrka bønner. Da oppholdet ved Walden var over, flytta han inn hos den samme Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter.

Det er vanskelig å bli klok på denne mannen. Noe terningkast blir det ikke denne gangen, dertil er boka for full av motsigelser.

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.