Bokelskere.no

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

'besjeling' er kanskje et mer dekkende begrep. Kom bare ikke på det i farten.

Må nytte høvet til å reklamere litt mer for Hamsuns naturlyrikk.
På andreplass (etter Pan) setter jeg Under høststjernen (1906, første bok i Vandrer-trilogien).

Idag skal jeg lese kapittelet "Sent på høsten".
Forrige kapittel ("Ville dyr som naboer") var ganske handlingsmettet, i alle fall når det gjelder maur-krigen. Morsomt. Også her er det en del besjeling og referanser til litterære klassikere, og starten på kapittelet er visstnok en filosofisk dialog (iflg. note). Tja.

Noen av titlene på kapitlene er ikke direkte oversatt (jfr. notene). Oversetteren Andreas Eriksen har nok drevet litt med gjendiktning.

Ettermiddag i juli: "Baker Farm"
Ville dyr som naboer: "Brute Neighbors". God norsk (fri) oversettelse.

Note 275 står til slutt i kapittelet "Ville dyr som naboer". Den hører nok til tittelen på neste kapittel. Som jeg leser nå. Da ble det enda en gjendiktning/fri oversettelse:

Sent på høsten: "House-Warming" (innflyttingsselskap, gjestebud)

"Sent på høsten" er sikkert en passelig tittel, hvis vi da ikke skal ta "House-Warming" helt bokstavelig og satse på vedfyring. Noe "innflyttingsselskap" hører vi jo ikke stort om i dette kapittelet. Riktignok skryter han et annet sted av at han har hatt opptil 30 gjester i hytta si, så det kan jo være dette han sikter til. Nå husker jeg ikke lenger hvor mange kvadrat denne hytta var, men husker at han hadde tre stoler. Jeg prøver å forestille meg de 30 plassert "oppad stolper og nedad vegger". Intimt og (kanskje?) koselig.

Må si meg helt enig med deg Lillevi. Det er fornøyelig å høre på "Livet i skogen", men opp mot Hamsuns skildringer kommer han ikke, heller ikke etter mitt syn.