Bokelskere.no

Til og med kapitlet Lyder

Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.

Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.

En berg-og dal-bane av en bok!

Hvordan ligger dere andre an?

Jeg skal begynne på "Lesning".

Jeg liker det han skriver om jernbanen, og som kan tolkes på mange måter (i kapitlet "Hvor jeg levde, og hva jeg levde for":

"Har dere noen gang tenkt over hva det er slags sviller som danner grunnlaget for jernbanen? Hver eneste en er et menneske, en ire eller en yankee. Skinnene blir lagt på dem, de dekkes med sand, og toget kjører rolig over dem; (...). Så når noen har fornøyelsen av å kjøre med tog, er det andre som får den vanskjebne å bli kjørt over."

Jeg synes dette kan være en god metafor/analogi for veldig mye.

Men enda har jeg en følelse av at mr. Thoreau sitter med fasiten, i alle fall ifølge seg selv. Men dette er jo essayistiske tekster, og da er det forfatterens meninger som er viktig; man trenger ikke være så nyansert. Jeg synes det er interessant, og jeg liker boka til nå.

Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin. Mens han i første kapittel mente at arbeid var en forbannelse, så roser han seinere jernbanemannskapene opp i skyene for jobben de gjør, særlig med snøbrøyting. Ett sted vil han ha det stille rundt seg, et annet sted lovpriser han alle lydene ved hytta si, ikke bare naturens lyder, men faktisk også lydene fra jernbanen, fra kjerrer som kjører forbi på vegen, og fra kyr som rauter fra et nærliggende beite. (Det var jo ikke akkurat ødemark der han holdt til!)

Og nå skal jeg begynne på kapittelet om gjester.

For en kunstner er visstnok hovedsaken at verket engasjerer, enten det er negativt etter positivt.
Likegyldighet er uønsket.
Her kommer Thoreau godt ut.

Bra at du ikke kastet "hele Thoreau på båten".

Og jeg leser "De store dikternes verker" både for underholdningens skyld og (hehe!) "som en edel intellektuell øvelse".

Idag skal jeg lese kapittelet "Landsbyen".
Det forrige kapittelet ("Bønneåkeren") var langtekkelig og kjedelig, synes jeg. Men så er det dette med smak og behag.

Jeg har en følelse av at de fleste her ligger godt foran meg i løypa. Så langt har jeg vært både i kjelleren og på loftet, men har etter hvert begynt å tenke at Thoreau skriver etter innfallsmetoden. Konsekvent er han iallfall ikke, såvidt jeg har oppfattet. Han vil ikke pålegge andre å leve etter hans filosofi, men rakker ned på dem som velger noe annet enn det han i "skrive-øyeblikket" anbefaler.