«Jeg hadde altså en familie som var glad i meg, som bare ville mitt beste og som aldri sluttet å bekymre seg for meg. «Hva kan vi gjøre for å få henne frisk igjen?» overhørte jeg mamma si til pappa en gang. Det var første gang jeg skjønte jeg trengte å kureres. Det ble til at jeg gikk i terapi en stund, hos en behandler som holdt til så langt unna at pappa måtte kjøre meg. Terapeuten gikk automatisk ut fra at jeg hadde problemer hjemme, men det hadde jeg jo ikke, for pappa var bare en lavmælt og jordnær bankfunksjonær, mamma var snill, om enn litt forsagt, og til og med lillesøsteren min var glad i meg. Så det endte med at han kom med noen ulne formaninger om tålmodighet og omsorg og å se ting an over tid. Bare visvas, så klart, men mamma og pappa ga ikke opp og sluttet aldri å elske meg.
På skolen sa jeg aldri noe uten å bli snakket til, så jeg fikk ingen venner, men berget meg til gjengjeld gjennom barne- og ungdomsskolen uten å bli noe særlig mobbet.
Slik fortsatte det på videregående og universitetet også. Jeg satt nesten alltid alene i friminuttene og snakket aldri med noen på tomannshånd. Jeg unngikk flere episoder av den typen jeg hadde hatt på barneskolen, men foreldrene mine begynte å bekymre seg for om jeg noen gang ville komme meg ut i samfunnet. Jeg visste jeg måtte kureres, men voksenlivet rykket bare nærmere, og ingenting skjedde.»
Det er den tredje boken jeg forløpende leser med tema Japan. Denne gangen en roman; Døgnåpent av Sayaka Murata. Romanen ble utgitt i 2016, og på norsk i 2020.
Fortellerstemmen er Keiko eller Furukura som hun tiltales som i den døgnåpne kiosken hun jobber i Tokyo. Her har hun funnet seg til rette. Men det er ikke bra nok for andre enn henne selv. Familie og venner forventer at hun skal finne seg en annen jobb og gifte seg. Det er vanskelig nok å skille seg ut fra det «normale» i Norge. I Japan er det hakket verre. Det får Sayaka Murata frem i romanen på 156 sider.
Sist sett
