Selve tittelen på denne boken sier egentlig veldig mye om den, - den tradisjonsrike innledningen «Det var en gang» knytter den til gammel fortellerkunst, mens elven, selveste Themsen, er helt sentral i historien. Og begge deler var noe av grunnen til at jeg kjøpte boken, i tillegg til at handlingen var lagt til England i «gamle dager», - en deilig utflukt (for ikke å si flukt!) for en som i år ikke har kunnet reise til de britiske øyer og isteden har kastet seg over programmene om kanaler på nrk!
Det er i skildringen av livet og menneskene langs Themsen – utenfor London – jeg synes boken er best, - jeg føler virkelig at jeg har vært på besøk i et gammeldags britisk vertshus! Ellers utspiller mye av handlingen seg i grenselandet mellom det overnaturlige og det realistiske, - og forfatteren hover det pent inn, på begge sider av grensen.
Jeg likte hvordan forfatteren spilte på gammel fortellertradisjon og tenkte lenge at oversetteren hadde vært flink, - språket gled lett. Men så kræsjlandet det plutselig, - som gammel dame må jeg få påpeke en brøler som faktisk var med på å minke magien! Når en velstående herre rundt 1870 oppsøker en for ham ukjent professorfrue i Oxford, er det ikke riktig å la ham være dus med henne, selv om de ikke har det skillet på engelsk! For en som er oppvokst med skillet mellom du og De, var det hårreisende! Så, - nå er det sagt!
Ellers koste jeg meg med boken som sommerlesing og gir den terningkast 5!
Sist sett
