En litteraturhistorisk elvereise.
Donau har den misvisende undertittelen «En sentimental reise fra kilden til Svartehavet.» Dette er likevel ikke en reisebok i vanlig forstand, det er snarere et utvidet essay om litteratur. Donau forsyner boka med en lineær struktur i stedet for den vanlige kronologien, som her er ganske usynlig.
Claudio Magris diskuterer et stort antall sentraleuropeiske forfattere, som for de fleste lesere vil være ganske ukjente. Det første kapittelet om kildene til Donau er spesielt krevende og irriterende. Så hvorfor lese boka? For meg begynte Donau å engasjere meg etter de første kapitlene, da forfatterens lekenhet ble tydelig. Tanken på at områdene som grenser til denne enorme elven har gitt et fruktbart grunnlag for litterære skikkelser av mange nasjonaliteter i flere århundrer, ser ut til å være en genial måte å utfordre nasjonalistiske tilnærminger til litteraturhistorie. Mange av forfatterne som blir diskutert av Magris var dyktige på mange språk, selv om han selv ser ut til å favorisere tekster på tysk. Ellers imponeres Magris av multikulturalismen på slike områder som Vojvodina, tidligere Banat, i Nord-Serbia. De fleste av hans litterære skikkelser tilhører fortiden, men Magris inkluderer også intervjuer med minst tre levende forfattere, alle i dengang kommuniststyrte land. Han er ubarmhjertig kritisk til forfattere som han mener har kompromittert seg selv politisk.
Selv om teksten stedvis er kompakt, inneholder denne boka også vakre, smarte, vittige og humoristiske passasjer. Innføringen av noen antagelig fiktive karakterer, spesielt en «bestemor Anka,» bryter opp framstillingen og motvirker risikoen for monotoni.
Boka avsluttes med et kapittel om Romania med en drepende kritikk av Ceausescu-regimets destruktive innvirkning på Bucuresti spesielt. Boken ble utgitt i 1986, men forfatteren ser ut til å ha fanget opp noen av faktorene som førte til de store endringene i Øst-Europa etter at jernteppet falt.
Denne berømte boka er absolutt ikke for alle. (Lest 2013).
Sist sett
