Ferdig lest.
Til tross for et fremmedartet språk i 1928-utgaven som jeg leste, ble jeg sugd inn og lesingen gikk fortere enn planlagt. Jeg har lest boken tidligere, men husket ikke så mye.
Tematikken knyttet til modernitet er spennende beskrevet, og for meg som i jobbsammenheng stadig skal innovere er det spennende kontraster gjennom det møysommelige arbeidet til Isak som bokstavelig talt bygger stein på stein, mens Aronsen er gründeren som leser markedet og finner en nisje som kunne ha gått fint. Det er ikke tvil om hvor fortellerens sympati ligger. I mellom har man Aksel som er en god arbeidskar, men som lar seg lure til å ta telegrafen når Brede blir fratatt det arbeidet.
Det er lett å se dikotomiene: bonde vs embedsmann, land vs by, kroppsarbeid vs hode. Det er ikke mange som er både og. Slik sett kan vi si at Inger er en av de mest komplekse figurene, hun dras mellom det gode og det onde, mellom kroppsarbeid og intellekt, mellom by og land. En annen figur med en kompleksitet er Geissler som på en måte er «playmaker» (beklager dårlig norsk her) i boken. Han skalter og valter med både personenes og bygdenes skjebne. En interessant figur jeg gjerne diskuterer nærmere.
Det er også interessant med de to parallelle historiene om barnedrap, der begge kvinnene er kommet til gards som tjenestejenter, og blir gravide med sin husbond. Begge er arbeidsomme kvinner, mens Barbro allerede hadde vært i byen og synden, ble Inger sendt dit i straff. Det er påfallende at når det gjelder Barbro sin sak så ligger fortellerens sympati sterkt hos Aksel, mens Ingers situasjon mye beskrives mye varmere. Jeg må også si at lensmannsfruens tale i Barbro sin rettssak er interessant og siteres tilsynelatende i sin helhet. Hun legger skylden på samfunnet som ikke tolererer ugifte mødre.
Glad for denne fellesløsningen ga meg sparket til en gjenlesning og håper vi får diskutert flere tematikker nærmere før jeg tar ferie der jeg skal unne meg et besøk på Hamsunsenteret på Hamarøy!
