Bokelskere.no

(Jeg har kommet til del 2, kap.VI)

Du nevner Ingers frigjøring. Her stusser jeg. Frigjøring var vel ikke noe positivt for Hamsun. Det forfatteren setter pris på ved Inger, er at hun setter alle kluter til for å hjelpe Isak med slitet på gården. Da Inger kommer hjem etter tukthusoppholdet i byen, er hun blitt noe forandret. Hun har lagt seg til noen byvaner (akkurat som Eleseus). Men da Isak én gang snakker hardt til henne, blir hun som den «gamle Inger» igjen. I del 2 får vi høre mer om en annen side ved Inger. Hun som gjennom hele ungdomstiden sin har måttet unnvære all form for oppmerksomhet fra det annet kjønn, kvikner til (mister hodet?) da et kommer unge , livsglade menn til bygda. Nå har jeg ikke kommet så langt i lesinga at jeg vet hvordan det går med henne og Gustaf.

Apropos samene. Diskriminering oppstår gjerne når man behandler(omtaler) en bestemt folkegruppe under ett. Det er det Hamsun gjør her. Han snakker hele tiden om «laperne» som om de skulle være like alle sammen. I virkeligheten er det vel like stor skilnad på de enkelte her som blant folk ellers. Dessuten har samene vært et normadefolk med en helt annen kultur enn de fastboende. Jeg tror nok at de innbyrdes har vært vant til mer gjestfrihet enn det som gjaldt blant nybyggerne. Egentlig er Isak ganske egoistisk. Han tenker først og fremst bare på seg selv og sitt.

Fine observasjoner.

Nei, (kvinne)frigjøring var nok ikke særlig positivt for Hamsun.
Likevel vil jeg påstå at Inger er blitt ganske frigjort under sitt Trondheimsopphold. Tilsynelatende faller hun tilbake (ved Isaks hjelp) etter hjemkomsten, men hun har allikevel sine nye kunnskaper (lesing, skriving, søm etc.) å lene seg til i tillegg til sine gjøremål på gården. Det må da være en positiv utvikling, i alle fall fra Ingers synspunkt.

Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.

Når det gjelder synet på samene, var nok Hamsun et barn av sin tid, og sett med nåtidens briller har behandlingen av enkelte folkegrupper opp gjennom tidene vært temmelig horribel. Tenker her på bl.a. storsamfunnets tidligere fornorskningspolitikk av samene.

Isak er egoistisk, og kanskje måtte det til på den tiden. For øvrig er det interessant å lese om hvordan både Isak og Inger jobber og strever på gården, og stadig får vi høre om hvordan begge konkurrerer med den andre for å imponere og gjøre seg gjeldende i samlivet.

Livet på Sellanrå blir ofte karakterisert som en idyll, og det er jo det også. Men på langt fra bare det, jfr. barnedrapene og uenighetene mellom flere av karakterene.

Jeg mener at Inger og Isak er et av de store (kjærlighets)parene i litteraturen. Selv om de begge er ganske fåmælte, gjør Hamsuns skildring av dem at man blir svært godt kjent med deres tanker og adferd etter hvert.
Jeg syns jeg oppdager noe nytt hver gang jeg leser Markens grøde, uten at jeg kan peke på hva det er. Det skyldes nok både leseren (håper jeg) og forfatteren.

Du skriver: Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.

Ja, det må man, forteller og forfatter er aldri den samme medmindre du har med en selvbiografi å gjøre. I Fiksjon er ikke forteller det samme som forfatter.

Jeg vet at Hamsun var en sønn av sin tid, og jeg tenker nok ikke på ham som en kvinnesaksmann, men det er likevel interessant å få med seg lensmannsfruens tale i retten - for de som er kommet så langt. Vi må kanskje vente litt med å diskuttere det - kan bli et spennende tema det.