King begynner riktignok å dra på årene, men han skriver like mye, og han imponerer fremdeles.
Gamle favoritter
Er det forfattere jeg har lest mest av så er det; Stephen King, Dean Koontz, R.L. Stine og Mary Higgins Clark. Det disse har til felles er at de skriver litt mørke bøker og de skriver i godt voksen alder. Noe som er imponerende. Mary Higgins Clark døde tidligere i år, 92 år gammel og skrev sin siste bok i fjor. Senere i år kommer det en ny bok av henne, som hun har skrevet sammen med Alafair Burke.
Stephen King er en av forfatterne som fremdeles fascinerer på mange måter. Jeg liker det meste han har skrevet, men han har også skuffet meg en del ganger med sine bøker. Det er bare menneskelig. Jeg har lest to bøker av ham i år der han beviser at han er gammellik seg og det er: Revival og The Institute.
The Institute er en av hans "mindre" bøker. Han er jo kjent for å skrive murstein etter murstein, samme om det er en hel bok eller en novellesamling.The Institute har en mer "normal" størrelse til ham å være. Likevel byr den på mye suspense og spennende karakterer.
Savnede barn
Ifølge en informasjonsside i begynnelsen av boka får man vite at rundt 800.000 barn er savnet og det bare i USA. Og det er nettopp det boka handler om. Barn som forsvinner. Luke Ellis blir kidnappet midt på natta. Før dette skjer, får vi vite en god del om hjemmelivet hans. Han har et tett og tillitsfullt forhold til foreldrene hans. Han er bare tolv år, men er svært intelligent, og han oppfører seg eldre enn det han egentlig er. Han har et ønske om å prøve å komme inn på college til tross for sin unge alder, og han blir akseptert. Før han rekker å begynne på college, blir han kidnappet av to personer, og fraktet til et mystisk sted som ligger øde til i tett skog i Maine. Som kjent skriver King ofte bøker og legger til handlingen i hjemstaten Maine. Luke våkner opp i et rom som ligner hans eget, men likevel føles det ikke riktig. Når han åpner døra, havner han i en korridor. Etter hvert møter han flere barn. Noen har vært der mye lenger før ham, og noen nye kommer etter Luke. Alle har egne rom som ligner deres egne hjemme hos seg selv. De befinner seg på en slags institusjon. De får oppfølging av en administrasjon, får mat, har et lekeuteområde, og barna kan spise og leke sammen. De holdes under oppsyn på kamera, og av og til blir noen hentet av administrasjonen for å utføre rare og noen faretruende tester. Hva er det de forsøker å bevise eller finne ut av? Får Luke vite hvorfor han og de andre er der, og vil de noen gang få komme hjem igjen? Under oppholdet er det barn som forsvinner og som aldri kommer tilbake igjen, og de er usikker på hvem som er den neste, og hvor det blir av dem. Er Luke nødt til å rømme derfra?
Innrømmer at de første 50-100 sidene var et slit å komme seg gjennom. Det tok litt tid å komme seg inn i handlingen og bli ordentlig engasjert, men så fikk boka jammen fart på seg. Det tok også litt tid å like Luke, for likte ham ikke helt i begynnelsen. Heldigvis snudde det seg, og lesingen gikk noe lettere. I begynnelsen syntes jeg han var på en måte en bedreviter, derfor det tok litt tid å like ham. Brukte lang tid på å lese ut boka for leser tregere på engelsk, og jeg foretrekker å lese bøkene til King på engelsk, og det var verdt tiden det tok.
Twitterbrukere vet hvor engasjert Stephen King er i politikk og han kommer ofte med mange morsomheter om Trump og mobber hans valg og diverse utsagn. Heller ikke sjokkerende at han ble blokkert. Han kommer også med noen stikk til Trump i boka. En annen ting som er morsomt er at King referer til sine eldre bøker, blant annetThe Shining. Han har en humor, samme om det er på Twitter eller i bokformat, som er relevant og hysteriske. Han har en fin snert i humoren sin.
I stor skriveform
King beviser igjen hvor god han er på karakterbeskrivelser. Uansett hva slags karakterer King skriver og dikter opp, blir de svært realistiske og han går virkelig i dybden på alle. Man vet hvem man skal stole på og ikke, og noen får man bare en guffen følelse av. Slik er det i The Institute også. King er også god på å få frem suspense. En snikende uhygge som dukker opp. Det tok litt tid før den dukket opp denne gang, og når den gjør det, er det nesten til å ta og føle på.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
